Tigging

Etter løsgjengerloven (lov om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab av 31. mai 1900 nr. 5) var tigging på offentlig sted forbudt i Norge. Loven trådte i kraft 1. august 1907 og ble opphevet  21. desember 2005. Lovens §§ 11 – 14 inneholdt bestemmelser om betleri, men verken  §13 eller §14 ble ansett i bruk eller å ha noen praktisk anvendelse da loven i sin helhet ble opphevet. Løsgjengerloven § 11 gjorde det straffbart med sedvanemessig eller gjentatt tigging på offentlig sted (”paa et almindelig befærdet eller for almindelig færdsel bestemt sted eller gaaende fra hus til hus”). Bestemmelsen gjorde det også straffbart å benytte andre, bl.a. egne mindreårige barn, til å tigge. Strafferammen var fengsel i  inntil 2 måneder. Gatemusikanter ble ikke rammet av bestemmelsen, idet de ble ansett å yte musikk som vederlag.  De fleste straffereaksjoner skjedde i form av forelegg, men § 11 har vært lite benyttet. Løsgjengerloven § 12 gjorde unntak for straffebudet mot tigging på grunn av  ”uforutsett nødstilstand” eller hvor politiet hadde gitt tillatelse til tigging på offentlig sted.

Søketips    4. februar 2013    👤Lovdata

Etter løsgjengerloven (lov om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab av 31. mai 1900 nr. 5) var tigging på offentlig sted forbudt i Norge. Loven trådte i kraft 1. august 1907 og ble opphevet  21. desember 2005. Lovens §§ 11 – 14 inneholdt bestemmelser om betleri, men verken  §13 eller §14 ble ansett i bruk eller å ha noen praktisk anvendelse da loven i sin helhet ble opphevet. Løsgjengerloven § 11 gjorde det straffbart med sedvanemessig eller gjentatt tigging på offentlig sted (”paa et almindelig befærdet eller for almindelig færdsel bestemt sted eller gaaende fra hus til hus”). Bestemmelsen gjorde det også straffbart å benytte andre, bl.a. egne mindreårige barn, til å tigge. Strafferammen var fengsel i  inntil 2 måneder. Gatemusikanter ble ikke rammet av bestemmelsen, idet de ble ansett å yte musikk som vederlag.  De fleste straffereaksjoner skjedde i form av forelegg, men § 11 har vært lite benyttet. Løsgjengerloven § 12 gjorde unntak for straffebudet mot tigging på grunn av  ”uforutsett nødstilstand” eller hvor politiet hadde gitt tillatelse til tigging på offentlig sted.

Hovedbegrunnelsen for å oppheve loven var at samfunnet burde bruke sosiale tiltak og ikke straff for å unngå at personer tigger.

Plagsom og aggresiv tigging kan etter omstendighetene rammes av bestemmelsene om avvisning, bortvisning og fjerning jf politiloven §7 og av ulike bestemmelser i straffeloven: ordensforstyrrelser ( § 350), hensynsløs adferd (§ 390a), tvang (§ 222), trusler (§ 227) og bedrageri (§ 270).

Tigging eller betleri er ikke lenger straffbart i Norge. Det foreligger imidlertid forslag om å gjeninnføre forbudet mot tigging. Årsaken er at politiet mener at mange av tiggerne også er vinningskriminelle, at det er sammenheng mellom tigging og organisert kriminalitet og menneskesmugling.  Dessuten kan  tigging representere et ordens-, miljø-  og helseproblem.