Christian Frederik

200 år siden kong Christian Frederiks abdikasjonserklæring

Det er i dag 200 år siden kong Christian Frederik undertegnet sin abdikasjonserklæring og startet på hjemreisen til Danmark.

Artikkel    10. oktober 2014    👤Dag T. Hoelseth

Etter den kortlivede krigen mellom Norge og Sverige sommeren 1814 ble det i Mossekonvensjonens tilleggsartikkel  av 16. august stilt som vilkår at kong Christian Frederik skulle overlate makten til statsrådet og forlate landet så snart det overordentlige Stortinget var samlet. I sin erklæring adressert til Sveriges kong Carl XIII uttalte Christian Frederik:

«Jeg erklærer og forbinder mig høitideligen til at overgive den executive Magt, som er mig overdragen, i Nationens Hænder uden noget Forbehold. Jeg fornyer denne Erklæring og skal lade den bekjendtgjøre i hele Kongeriget, saasnart Stænderne ere forsamlede, hvorefter jeg skal forlade Norge, om end Stænderne skulle ville formaa mig at forlænge mit Ophold i dette Land.»

Kongen trakk seg tilbake til Ladegaardsøen (Bygdøy). Det ble raskt innkalt til et nytt overordentlig Storting, som ble åpnet 7. oktober 1814. Stortinget valgte kort etter åpningen en deputasjon på 25 mann som skulle overbringe kongen tingets hilsen og motta hans abdikasjon. Formannen for deputasjonen var professor i filosofi Niels Treschow, som sammen med de øvrige medlemmene reiste ut til Ladegaardsøen 10. oktober. Professoren ble så beveget under sin takketale til kongen at han måtte overlate oppgaven til biskop Frederik Julius Bech. Heller ikke kong Christian Frederik klarte å fullføre sin tale til deputasjonen og forlot audienssalen i gråt mens statsråd Marcus Gjøe Rosenkrantz leste opp resten av talen. «Alles øyne svømmet i tårer, og talen døde på lepene» skrev statsråd Niels All i sin dagbok.

En skannet versjon av abdikasjonserklæringen er lagt ut på Riksarkivets nettside. «Erklæring fra Kong Christian Frederik om hans Tronafsigelse» lyder i avskrift: 

«Ikkun til Folkets Held har Jeg villet bære Norges Krone. Rigets nærværende Tilstand, Europas forenede Villie mod Norge, og Følelsen af, at de Midler, der levnedes os til at forfegte Norges Uafhængighed, ikke ere tilstrækkelige for Mine redelige hensigter, endeligen Mit ved Vaabenstilstandens Afslutning givne Løfte bevæge Mig til at nedlægge Norges Krone tilligemed den udøvende Magt, uden Forbeholdenhed i Folkets Hænder for Mig og Afkom. – Jeg løser altsaa det norske Folk fra dets Troskabsed til Mig, og, ihvor smerteligt det end maa være for Mig at forlade et Folk, som Jeg elsker, og som har givet Mig saa uforglemmelige Prøver paa sin Hengivenhed, saa bringer Jeg dog dette Offer, for at bevare Riget fra Ødelæggelse. Betrygget ved Constitutionen, som Folket selv har givet sig, vil det norske Folks Selvstændighed og Frihed ikke færdes, men lykkeligere Dage, der give Gud! opnaaes ved Fredens Velsignelser.»

Da deputasjonen hadde forlatt Ladegaardsøen, tok kongen avskjed med sitt statsråd. Den svenske grev Baltzar von Platen kom til residensen for å se til at Christian Frederik holdt sitt løfte om å forlate landet. Platen forsikret ham om at alle de svenske løftene gitt til nordmennene ville bli samvittighetsfullt innfridd.

Sent på kvelden ble Christian Frederik rodd ut til Jeløya der den norske orlogsbriggen «Alart» ventet ham for å føre ham ut av landet. Først den 12. oktober 1814 lettet briggen anker, men på grunn av de dårlige vindforholdene ble den slept til havnen ved Larkollen der den ble liggende natten over. Endelig kunne briggen seile sørover, men ved Færder blåste det såpass at båten tok nødhavn i Frederiksvern (Stavern), der Christian Frederik ble værende helt til 26. oktober. Det danske orlogsskipet «Bornholm» hadde i mellomtiden ankommet og tok over ansvaret for å føre ham til Danmark. Da skipet lettet anker, ga kanonene på festningene og «Bornholm» salutt. Christian Frederik skrev i sin dagbok at «tårene rant, mens jeg, kanskje for siste gang, stirret inn mot dette deilige landet som jeg måtte forlate for å frelse det fra den sikre undergang, men likevel uten å kunne trygge dets lykke, som jeg hadde håpet på».

Christian Frederik så aldri Norge igjen. Han regjerte som konge av Danmark fra 1839 til sin død i 1848.

Den 4. november 1814 gjorde Stortinget et vedtak «om Abdiciationens Erkjendelse». 

«Det har allernaadigst behaget Deres Majestæt under 10de f.M.   at tilstille Norges da allerede forsamlede overordentlige Storthing denne Erklæring: «At Deres Majestæt har fundet Dem bevæget til at nedlægge Norges Krone, tilligemed den udøvende Magt, uden Forbeholdenhed i Folkets hænder for Dem og Afkom.» Overbeviste om, at Deres Maj. ikkun til Folkets Lykke har villet bære Norges Krone, og kuns af Omhu for Norges Vel har bragt det store og smertelige Offer: at nedlægge en Dem saa frivilligen overdragen Krone, samt at løse Nationen fra sin Troskabsed til Deres Majestæt, skylde vi, paa Folkets Vegne, underdanigen at erkjende Antagelsen af høibemeldte Abdication, og at løse Deres Majestæt fra den Eed, De har svoret Norges Constitution. Med de rørteste Hjerter og de oprigtigste Ønsker for Deres Majestæts Fremtids Held er denne Act udfærdiget og underskrevet i Norges overordentlige Storthing.»

Selv om Christian Frederik undertegnet sin abdikasjonserklæring den 10. oktober, blir det oftest ansett at den først fikk rettskraft ved Stortingets «erkjennelsesvedtak» 4. november. Samme dag ble den reviderte Grunnloven vedtatt og kong Carl XIII av Sverige ble valgt til Norges nye konge.

Kilder

  •  Alnæs, Karsten. 1814. Miraklenes år, Oslo: Schibsted, 2013.
  • Andenæs, Tønnes. Grunnloven vår, Oslo: Universitetsforlaget, 1971.
  • Steen, Sverre. 1814, Oslo: Cappelen, 1951 (utgave 1989).
  • Vogt, Peter (red.). Love, Anordninger, Kundgjørelser, aabne Breve, Resolutioner m.m., der vedkomme Kongeriget Norges Lovgivning og offentlige Bestyrelse, i tidsfølgende Orden og udtogsvis samlede og udgivne , 1ste Bind, 1814-1816, Christiania: Chr. Grøndahl, 1817, s. 150–151 og 157–158.