Dom avsagt i EFTA-domstolen - Friheten til å yte tjenester i EØS. Prinsippene om direkte virkning og forrang.

Dom avsagt i EFTA-domstolen 3. oktober 2007 (E-1/07) gjaldt tolkningen av reglene om friheten til å yte tjenester i EØS, med hovedvekt på EØS-avtalen artikkel 36(1) og direktiv 77/249/EØF. Direktiv 77/249/EØF legger til rette for å lette den faktiske gjennomføring av advokaters adgang til å yte tjenester. Avgjørelsen berører også spørsmålet om hvorvidt de EF-rettslige prinsippene om direkte virkning og forrang er en del av EØS-retten. Domstolen kom frem til at disse prinsippene ikke kan forstås som del av EØS-retten.

Avgjørelse    16. oktober 2007    👤Kaja Kelder

Dom avsagt i EFTA-domstolen 3. oktober 2007 ( E-1/07) gjaldt tolkningen av reglene om friheten til å yte tjenester i EØS, med hovedvekt på EØS-avtalen artikkel 36(1) og direktiv 77/249/EØF. Direktiv 77/249/EØF legger til rette for å lette den faktiske gjennomføring av advokaters adgang til å yte tjenester. Avgjørelsen berører også spørsmålet om hvorvidt de EF-rettslige prinsippene om direkte virkning og forrang er en del av EØS-retten. Domstolen kom frem til at disse prinsippene ikke kan forstås som del av EØS-retten.

Fürstliches Landgericht i Liechtenstein ba EFTA-domstolen om å avsi en rådgivende uttalelse vedrørende en pågående straffesak. Offeret i en straffesak i Liechtenstein fremmet erstatningskrav mot tiltalte. Et av spørmålene som retten ble bedt om å ta stilling til var om det kan kreves at den Østerriske advokaten til offeret skal yte tjenester i forening med en lokal advokat på grunn av at advokaten ikke har tatt nasjonal egnethetsprøve eller er registrert i Liechtenstein. EFTA-domstolen sier i samsvar med EØS-avtalen artikkel 36(1) og direktiv 77/249/EØF at et slik krav vil være i strid med de nevte reglene i saker der det ikke er obligatorisk å være representert med advokat.

Videre tok Domstolen stilling til prinsippet om direkte virkning. På spørsmålet om EØS-avtalen krever at en bestemmelse i et direktiv som er inntatt i EØS-avtalen er direkte anvendelig og går foran en nasjonal regel som ikke gjennomfører den relevante EØS-regelen korrekt, svarte Domstolen benektende. EØS-regler gis forrang foran nasjonale regler kun når de er implementert i nasjonal rett, og som sådan strider med andre nasjonale regler.