Dom avsagt i EMD i sak mot Norge - Krenkelse av EMK artikkel 8 - kompensasjon tilkjent for ikke-økonomisk skade

Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg avsa 9. april 2009 dom i sak mot Norge. Klageren var en norsk statsborger. Bakgrunnen for denne saken var at to jenter, som var åtte og ti år i mai 2000 ble voldtatt og drept i Baneheia i Kristiansand. Klageren var tidligere straffedømt, blant annet for drap, og hadde blitt løslatt fra lukket sikring ett år forut for Baneheia-drapene.

Avgjørelse    16. april 2009    👤Gudrun W Amble

Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg avsa 9. april 2009 dom i sak mot Norge. Klageren var en norsk statsborger. Bakgrunnen for denne saken var at to jenter, som var åtte og ti år i mai 2000 ble voldtatt og drept i Baneheia i Kristiansand. Klageren var tidligere straffedømt, blant annet for drap, og hadde blitt løslatt fra lukket sikring ett år forut for Baneheia-drapene.

Klageren oppholdt seg ofte i Baneheia-området. I etterforskningens tidlige fase ble klageren avhørt som vitne i saken. Politiets interesse for klageren skapte stor oppmerksomhet i media. Det ble i denne forbindelse publisert to avisartikler i Fædrelandsvennen som knyttet klageren til Baneheia-drapene. Artiklene inneholdt blant annet opplysninger om klagerens fortid og opplysninger som gjorde det mulig å identifisere ham. Klageren gikk til ærekrenkelsessak mot avisen. De nasjonale domstolene fant at publiseringene var ærekrenkende, men konkluderte med at avisen hadde rett til å publisere artiklene og at allmennheten hadde rett til å bli informert om utviklingen i saken.

Domstolen viste innledningsvis til de generelle prinsippene i artikkel 8 og fastslo at artikkelen kom til anvendelse og uttalte at spørsmålet i saken var hvorvidt staten hadde unnlatt å oppfylle sine positive forpliktelser til å beskytte klagerens ære og omdømme som del av retten til respekt for privatliv. Under behandlingen av dette spørsmålet veide Domstolen klagerens rett til respekt for privatliv etter artikkel 8 opp mot avisens ytringsfrihet etter artikkel 10.  Domstolen uttalte at det var klart at forbrytelsene, på grunn av deres karakter og alvorlighetsgrad, var en sak av stor betydning for allmennheten. Den la samtidig vekt på at avisartikkelen feilaktig ga et inntrykk av at det forelå opplysninger som gjorde at klageren kunne betraktes som mistenkt. Domstolen la vekt på at mediedekningen ble utført på en slik måte at den direkte berørte klagernes rett til respekt for privatliv. Det ble vektlagt at det som følge av publiseringene ble umulig for klageren å fortsette i jobben og at han måtte forlate sitt hjem og ble sosialt utstøtt. Domstolen fant at det ikke forelå et rimelig forhold av proporsjonalitet mellom interessene som de nasjonale domstolene la vekt på, nemlig å sikre avisens ytringsfrihet, og klagerens rett til respekt for privatliv. Den fastslo at det var liten tvil om at de omtvistede publiseringene i stor grad skadet klagerens ære og omdømme og at de var særlig skadelige for klagernes moralske og psykiske integritet og for hans privatliv. En enstemmig Domstol konkluderte etter dette med at det forelå krenkelse av artikkel 8. Klageren ble tilkjent kompensasjon for ikke-økonomisk skade med 19.000 euro.