Dom avsagt i EMD mot Norge - Ingen krenkelse av EMK artikkel 8

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg avsa 31. juli 2008 dom i saken Darren Omoregie med flere mot Norge. Klagerne anførte at utvisningen av førsteklageren til Nigeria innebar en krenkelse av retten til respekt for sitt familieliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 8. Utlendingsnemnda hadde opprettholdt et vedtak om utvisning i henhold til utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a for grovt å ha brutt utlendingsloven og unndratt seg effektuering ved å ha arbeidet etter endelig avslag på asyl. Med utvisningen fulgte også et innreiseforbud på fem år. Under prosessen hadde førsteklageren giftet seg med en norsk kvinne, andreklageren, og fått barn med henne. Utvisningsvedtaket ble brakt inn for de norske domstolene som ga staten medhold.

Avgjørelse    7. august 2008    👤Gudrun W Amble

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg avsa 31. juli 2008 dom i saken Darren Omoregie med flere mot Norge. Klagerne anførte at utvisningen av førsteklageren til Nigeria innebar en krenkelse av retten til respekt for sitt familieliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 8. Utlendingsnemnda hadde opprettholdt et vedtak om utvisning i henhold til utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a for grovt å ha brutt utlendingsloven og unndratt seg effektuering ved å ha arbeidet etter endelig avslag på asyl. Med utvisningen fulgte også et innreiseforbud på fem år. Under prosessen hadde førsteklageren giftet seg med en norsk kvinne, andreklageren, og fått barn med henne. Utvisningsvedtaket ble brakt inn for de norske domstolene som ga staten medhold.

Det avgjørende spørsmålet etter artikkel 8 var om utvisningen var nødvendig i et demokratisk samfunn. EMD uttalte prinsipielt at staten må ha foretatt en rimelig avveining av hensynet til individet overfor hensynet til samfunnet. Den konstaterte blant annet at førsteklageren var voksen og uten tilknytning til landet da han ankom Norge og søkte om asyl. Ifølge Domstolen måtte det allerede fra begynnelsen av første- og andreklagerens forhold ha fremstått som klart for dem at deres muligheter for å slå seg ned i Norge som et par var usikre. Tilknytningen til opprinnelsesstaten ble ansett å være spesielt sterk sammenlignet med hans svake tilknytning til Norge, sett bort fra familiebåndene han hadde stiftet under prosessen. Ifølge Domstolen var det ikke uoverkommelige hindringer i veien for at klagerne kunne etablere et familieliv i førsteklagerens opprinnelsesland. Domstolen fant at norske myndigheter ikke hadde handlet vilkårlig eller på annen måte overskredet sin skjønnsmargin ved avgjørelsen om å utvise førsteklageren og forby innreise for en periode på fem år. Ifølge Domstolen hadde myndighetene foretatt en rimelig avveining mellom klagernes personlige interesser og den offentlige interesse i å besørge en effektiv gjennomføring av immigrasjonskontrollen. Domstolens flertall konkluderte etter dette med fem mot to stemmer at det ikke forelå krenkelse av artikkel 8.