Dom fra Høyesterett i storkammer - påtalemyndighetens forhåndstilsagn om straffepåstand

Høyesterett avsa 23. oktober 2009 dom HR-2009-2021-S om straffutmåling for grov familievold, jf. straffeloven § 219 andre ledd, og hvilken vekt domstolen burde legge på at påtalemyndigheten hadde gitt tilsagn om en bestemt straffepåstand mot at den siktete erkjente skyld.

Avgjørelse    28. oktober 2009    👤Beate Kronen

Høyesterett avsa 23. oktober 2009 dom HR-2009-2021-S om straffutmåling for grov familievold, jf. straffeloven § 219 andre ledd, og hvilken vekt domstolen burde legge på at påtalemyndigheten hadde gitt tilsagn om en bestemt straffepåstand mot at den siktete erkjente skyld.

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside:

I Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2007 side 616 var et flertall på tre dommere kommet til at slike tilsagn fra påtalemyndigheten måtte tillegges ”en viss selvstendig betydning”, forutsatt at påtalemyndigheten ”opptrer lojalt” i forhold til Høyesteretts retningslinjer for tilståelsesrabatt. Mindretallet på to dommere mente at slike forhåndstilsagn ikke kunne tillegges selvstendig betydning for straffutmålingen.

 I det prinsipielle spørsmålet kom Høyesterett enstemmig til samme konklusjon som mindretallet i 2007-dommen, og førstvoterende viste i stor grad til argumentasjonen der. Utgangspunkter for drøftelsen var prinsippet  i straffeprosessloven § 38 andre ledd om at retten ikke er bundet av påtalemyndighetens påstand, og straffeloven § 59 andre ledd om at en uforbeholden tilståelse skal tas i betraktning ved rettens straffutmåling. Det ble fremhevet som urimelig om en siktet som først tilstår etter forhandlinger med påtalemyndigheten, skal komme bedre ut enn en som tilstår på et tidlig stadium, uten noe tilsagn fra påtalemyndigheten. En siktets behov for å forutberegnelighet når det gjelder betydningen av en tilståelse, kan sikres på andre måter. Det ble også gitt uttrykk for at selv om det skulle anses ønskelig å gi påtalemyndighetens fremforhandlete påstand selvstendig vekt, burde en slik prinsipiell nydannelse ikke innføres uten lovvedtak.

 Konkret gjaldt saken jevnlige slag, spark og trusler overfor den domfeltes tre barn, og også begrensning av deres bevegelsesfrihet, i omtrent ett år. Tingretten satte straffen til ubetinget fengsel i ett år og åtte måneder. Den domfelte anket til lagmannsretten, blant annet over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Kort før ankeforhandlingen trakk hun skyldanken, etter tilsagn fra påtalemyndigheten om da å påstå en straff på fengsel i ett år og fire måneder, av det elleve måneder betinget. Lagmannsretten fulgte ikke påstanden med hensyn til å gjøre noe av straffen betinget, og den domfelte anket til Høyesterett over straffutmålingen.  

Førstvoterende uttalte at straffen iallfall ikke var for streng, og at hun hadde vært i tvil om den burde skjerpes. Men siden forhandlingene i Høyesterett i liten grad hadde vært lagt opp med sikte på å belyse denne muligheten, kom hun til at det ikke ville være riktig. Flertallet  – ti dommere – forkastet etter dette anken. Mindretallet – dommer Bårdsen – mente at det var tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til tilståelsesfradraget, og stemte for en straff av fengsel i ett år og sju måneder.