Dom i Høyesterett - bindende avtale

Høyesterett avsa 17. mars 2011 dom HR-2011-581-A som gjaldt spørsmål om det var inngått bindende avtale om leie av forretningslokaler. Det var spørsmål om daglig leder kunne inngå avtale på vegne av selskapet, og om det var kommet i stand avtale til tross for at det ikke var undertegnet noen skriftlig kontrakt.

Avgjørelse    25. mars 2011    👤Randi Bjørhei

Høyesterett avsa 17. mars 2011 dom HR-2011-581-A som gjaldt spørsmål om det var inngått bindende avtale om leie av forretningslokaler. Det var spørsmål om daglig leder kunne inngå avtale på vegne av selskapet, og om det var kommet i stand avtale til tross for at det ikke var undertegnet noen skriftlig kontrakt.

 

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside:

”Saken gjelder spørsmål om det er inngått bindende avtale om leie av forretningslokaler.

 

Ernst & Young AS i Mo i Rana ved daglig leder Geir Arne Solbakk forhandlet fra februar til september 2008 med Optimogården AS i Mo i Rana om leie av kontorlokaler av dem. Det var besluttet å bygge en ny 3. etasje på Optimobygget, og Ernst & Young AS skulle leie her. Leieperioden var fem år og samlet kontraktssum ca. kr 2,75 millioner. Utkast til leieavtale ble utarbeidet og revidert. Solbakk og Stig Roger Nilsen, som forhandlet på vegne av Optimogården, ble etter hvert enige om en avtaletekst. Avtalen ble sendt til Ernst & Young sentralt for signering tidlig i september 2008. Ledelsen i selskapet konkluderte i november med at de ikke ønsket å leie lokalene. Det oppsto deretter tvist mellom partene. Ernst & Young anførte at det ikke var inngått noen bindende avtale, og at Solbakk heller ikke hadde fullmakt til å binde selskapet.

 

Høyesteretts flertall, fire dommere, kom til at Solbakk var legitimert til å inngå leieavtalen på vegne av Ernst & Young. Flertallet la blant annet vekt på den stilling Solbakk hadde som daglig leder, at avtalen var relativt begrenset, at en e-post fra innkjøpssjefen i Ernst & Young kunne gi inntrykk av at Solbakk hadde avtalekompetanse og at selskapet var nærmest til å bære risikoen for at en ansatt opptrådte som om han hadde kompetanse.

 

Flertallet fant videre at avtale var kommet i stand. Det ble lagt vekt på at alle vesentlige forhold i avtalen var avklart og avtaletekst utformet, at Solbakk hadde gått langt i å signalisere at avtalen var i orden, og at Optimogården hadde innrettet seg som om avtale var inngått og at dette var synbart for Ernst & Young. Flertallet kom videre til at Optimogården v/Nilsen var i aktsom god tro mht. at Solbakk hadde fullmakt og avtale var inngått. En uttalelse fra Solbakk om at kontrakten skulle signeres lokalt var ikke et tilstrekkelig klart signeringsforbehold.

 

Mindretallet, dommer Tjomsland, kom til at Ernst & Young ikke hadde opptrådt på en måte som kunne ha gitt utleier rimelig grunn til å tro at Solbakk hadde fullmakt til å inngå avtalen. Det ble blant annet lagt vekt på at avtalen skulle signeres sentralt. Bindende avtale var derfor ikke kommet i stand.”