Dom i Høyesterett - driftstilskudd til fysioterapeut

Høyesterett avsa 22. oktober 2009 dom HR-2009-2022-A om hvorvidt en kommune hadde begått feil ved tildeling av avtalehjemmel etter kommunehelsetjenesteloven § 4-2 om driftstilskudd til fysioterapeut, og om kommunen som følge av dette var erstatningsansvarlig.

Avgjørelse    29. oktober 2009    👤Beate Kronen

Høyesterett avsa 22. oktober 2009 dom HR-2009-2022-A om hvorvidt en kommune hadde begått feil ved tildeling av avtalehjemmel etter kommunehelsetjenesteloven § 4-2 om driftstilskudd til fysioterapeut, og om kommunen som følge av dette var erstatningsansvarlig.

 En kommune utlyste en nyopprettet avtalehjemmel for en fysioterapeut. Hjemmelen var på 100 % og arbeidsplikten 36 timer per uke. Etter kommunehelsetjenesteloven § 4-2 skal avtale inngås med den som er « faglig best skikket ». Kommunen overlot søknader og intervjuer til det private instituttet som hjemmelen skulle knyttes til. Dette var i tråd med en avtale som var inngått med Kommunenes Sentralforbund (KS) og Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) om at praksisinnehaver utpekes av kommunen etter innstilling fra instituttet, og at instituttets innstilling tillegges stor vekt, med mindre særlige grunner foreligger. En fysioterapeut som arbeidet ved samme institutt ble tildelt hjemmelen.

Klager mente vedtaket var fattet i strid med kommunehelsetjenesteloven § 4-2, da han hadde høyere utdannelse og lengre arbeidserfaring enn de andre søkerne. Subsidiært mente han at kommunen hadde begått saksbehandlingsfeil som medførte at han ikke ble ansett som faglig best skikket. Han ble ikke innkalt til intervju, og dermed var han i praksis utelukket fra ansettelsen.

Høyesterett ga klager medhold den subsidiære anførselen. Tildeling av driftshjemmel måtte anses som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd, slik at lovens kapittel IV om saksforberedelse ved enkeltvedtak kom til anvendelse. Ved ikke å innkalle klager til intervju og konfrontere ham med kommunens antakelser om hans interesser og mulighet til å dekke kommunens behov, hadde kommunen brutt sin plikt til å utrede det faktiske grunnlaget for vedtaket, jf. forvaltningsloven § 17. Kommunen hadde dessuten overlatt behandlingen av søknadene og utførelsen av intervjuer til et institutt hvor den som ble tildelt driftstilskuddet var medeier. Dette var i strid med habilitetsreglene i forvaltningsloven § 6 annet ledd, jf. § 10. Saksbehandlingsfeilene utgjorde ansvarsgrunnlag for kommunen.

Også kravet til årssaksammenheng ble ansett oppfylt, men saksøker hadde ikke dokumentert sitt økonomiske krav. Saksøker ble tilkjent kr 250 000 i erstatning for tapt inntekt og 70 % av sakskostnadene for lagmannsrett og Høyesterett, jf. tvisteloven § 20-3.

 Én dommer mente at anken ikke burde føre frem slik at lagmannsrettens frifinnelse av kommunen burde stå ved lag.