Dom i Høyesterett - EMK artikkel 6. Saltvannsfiskeloven § 11.

Høyesterett avsa 10. september 2007 dom i sak som gjaldt to spørsmål. Det første spørsmålet var om uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 stilte krav til bevisets styrke for å kunne ilegge en sanksjon som har karakter av straff etter bestemmelsen. Det andre spørsmålet var om inndragning av fangst etter saltvannsfiskeloven § 11 tredje ledd skulle anses som straff i forhold til EMK artikkel 6. Bakgrunnen for saken var to inspektører fra Fiskeridirektoratet som gjennomførte inspeksjon på to fartøyer, X og Y, og mente på bakgrunn av observasjoner at en fangst med makrell var tatt av Y med kvoten til X. Dette resulterte i at både ervervstillatelse ble tilbakekalt for en begrenset periode og at fangsten ble inndratt. Eierne av båtene gikk til søksmål mot staten med påstand om at vedtakene om tidsbegrenset tilbakekall av ervervstillatelsene og inndragning av fangst var ugyldige. I tillegg ble det krevd erstatning for tapt fangst som følge av urettmessig tilbakekall av ervervstillatelsene samt dom for tilbakebetaling av verdien av den fangst som var inndratt. Staten ble frifunnet i alle tre instanser, men fordi saken hadde reist prinsipielle spørsmål fant Høyesterett at hver av partene skulle bære sine omkostninger for alle instanser.

Avgjørelse    14. september 2007    👤Knut Davidsen

Høyesterett avsa 10. september 2007 dom i sak som gjaldt to spørsmål. Det første spørsmålet var om uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 stilte krav til bevisets styrke for å kunne ilegge en sanksjon som har karakter av straff etter bestemmelsen. Det andre spørsmålet var om inndragning av fangst etter saltvannsfiskeloven § 11 tredje ledd skulle anses som straff i forhold til EMK artikkel 6. Bakgrunnen for saken var to inspektører fra Fiskeridirektoratet som gjennomførte inspeksjon på to fartøyer, X og Y, og mente på bakgrunn av observasjoner at en fangst med makrell var tatt av Y med kvoten til X. Dette resulterte i at både ervervstillatelse ble tilbakekalt for en begrenset periode og at fangsten ble inndratt. Eierne av båtene gikk til søksmål mot staten med påstand om at vedtakene om tidsbegrenset tilbakekall av ervervstillatelsene og inndragning av fangst var ugyldige. I tillegg ble det krevd erstatning for tapt fangst som følge av urettmessig tilbakekall av ervervstillatelsene samt dom for tilbakebetaling av verdien av den fangst som var inndratt. Staten ble frifunnet i alle tre instanser, men fordi saken hadde reist prinsipielle spørsmål fant Høyesterett at hver av partene skulle bære sine omkostninger for alle instanser.