Dom i Høyesterett - erstatningsansvar for styreformann i stiftelse

Høyesterett avsa 13. april 2011 dom HR-2011-815-A om hvorvidt styreformannen i en stiftelse ble erstatningsansvarlig på det grunnlag at en innskuddsordning i stiftelsen ble opprettholdt etter at økonomien i stiftelsen var sterkt svekket.

Avgjørelse    26. april 2011    👤Lovdata

Høyesterett avsa 13. april 2011 dom HR-2011-815-A om hvorvidt styreformannen i en stiftelse ble erstatningsansvarlig på det grunnlag at en innskuddsordning i stiftelsen ble opprettholdt etter at økonomien i stiftelsen var sterkt svekket.

En stiftelse som tidligere ble drevet som et samvirkelag hadde et sparefond for medlemmene i laget, jf. forretningsbankloven § 1 tredje ledd. Innskuddsordningen ble videreført i stiftelsen som et investeringsfond og mottok innskudd fra leverandører, kunder og forbrukere. I 2005 traff Kredittilsynet vedtak om at innskuddsordningen var i strid med bankmonopolet, og at ordningen måtte avvikles. Vedtaket ble etter klage opprettholdt av Finansdepartementet den 17. mars 2006. I 2008 begjærte stiftelsens styre oppbud. Det vesentligste av innskuddene var tapt. Fire av innskyterne reiste sak mot styrets leder, daglig leder og ett av de øvrige styremedlemmene, og ble etter dom i lagmannsretten tilkjent erstatning for tap de var påført ved deltakelse i innskuddsordningen.

For Høyesterett gjaldt saken hvorvidt styrets formann var erstatningsansvarlig for innskudd som ble innbetalt i perioden mellom Kredittilsynets vedtak i august 2005 og frem til Finansdepartementet stadfestet vedtaket i mars 2006.

Høyesterett kom til at det var uaktsomt og ansvarsbetingende av styrets formann ikke å forhindre at stiftelsen mottok ytterligere innskudd etter at Kredittilsynet hadde fattet vedtak om at innskuddsordningen var i strid med banklovene og måtte avvikles. Styreformannen hadde et selvstendig ansvar for å sørge for at saken ble styrebehandlet, jf. stiftelsesloven § 31 første ledd første punktum. Også om man så bort fra at stiftelsens spareordning var i strid med bankmonopolet, var det klart at stiftelsens økonomiske stilling var blitt slik at styrets leder ikke uten å komme i erstatningsansvar, kunne tillate at stiftelsen mottok nye innskudd.