Dom i Høyesterett - Foreldelse av krav på fradrag for inngående merverdiavgift

Høyesterett avsa 29. oktober 2009 dom HR-2009-2055-A om foreldelse av krav på fradrag for inngående merverdiavgift. Spørsmålet var om staten var avskåret fra å gjøre foreldelse gjeldende, eventuelt om staten ble erstatningsansvarlig for å ha opptrådt uaktsomt.

Avgjørelse    3. november 2009    👤Beate Kronen

Høyesterett avsa 29. oktober 2009 dom HR-2009-2055-A om foreldelse av krav på fradrag for inngående merverdiavgift. Spørsmålet var om staten var avskåret fra å gjøre foreldelse gjeldende, eventuelt om staten ble erstatningsansvarlig for å ha opptrådt uaktsomt.

 Etter merverdiavgiftsloven § 21 kan næringsdrivende ved anskaffelse av varer og tjenester til bruk i avgiftspliktig virksomhet kreve fradrag for inngående avgift. I 2001 ble det innført avgift på tjenester. Dette medførte vanskelige beregninger for finansnæringen som hadde virksomhet dels innenfor og dels utenfor avgiftsområdet, jf. merverdiavgiftsloven § 23. Finansnæringens hovedorganisasjon (FNH) var i kontakt med Finansdepartementet flere ganger med spørsmål om avklaring av reglene som man oppfattet som uklare. Bekymringen for foreldelse ble også tatt opp, og det ble vist til etablert praksis hvor det ble gitt frafall av foreldelsesinnsigelsen fra skattemyndighetens side for inntil ti år tilbake hvis tilgodebeløpet var utvilsomt. Denne praksisen bestemte Finansdepartementet at skulle opphøre ved brev til Skattedirektoratet av 7. desember 2005.

 Nordea Bank fremsatte 6. oktober 2005 krav om fradrag for inngående merverdiavgift og søknad om frafall av foreldelsesinnsigelsen for den del av kravet som var blitt eldre enn tre år. Vedtak ble fattet første gang 22. desember 2005 av Oslo fylkesskattekontor, og etter flere klagebehandlinger ble resultatet at foreldelsesfristen ikke ble frafalt, og Nordea Bank fikk kun utbetalt de deler av kravet som ikke var foreldet. I tingretten fikk staten medhold, og Borgarting lagmannsrett forkastet bankens anke.

 Høyesterett ga heller ikke banken medhold. Førstvoterende fant det klart at avgiftsmyndighetene ikke hadde vedtatt fristforlengelse eller frafalt foreldelsesinnsigelsen overfor Nordea, jf. foreldelsesloven § 28 nr. 1. Det ble uttalt at selv om man her hadde langvarig og konsekvent praksis for å frafalle foreldelsesinnsigelsen, var det ikke noe som indikerte at avgiftsmyndighetene mente seg forpliktet til dette.

 Høyesterett fant heller ikke at staten var erstatningsansvarlig etter skadeserstatningsloven § 2-1. Ankende part anførte at staten måtte bebreides for å ha latt Nordea Bank innrette seg på at foreldelse ikke ville bli påberopt. Høyesterett fant at avgiftsmyndighetene ikke kunne bebreides for å ha bidratt til å skape næringens mer alminnelige forventninger om behandling i tråd med praksis. Muligheten for omlegging av praksis vil alltid være til stede, noe profesjonelle aktører må ta i betraktning.