Dom i Høyesterett - foreldreansvar og biologisk tilknytning

Høyesterett avsa 10. november 2011 dom HR-2011-2097-A om foreldreansvar og fast bosted for et barn etter at moren døde. Tvisten var mellom barnets biologiske far og barnets stefar.

Avgjørelse    16. november 2011    👤Lovdata

Høyesterett avsa 10. november 2011 dom HR-2011-2097-A om foreldreansvar og fast bosted for et barn etter at moren døde. Tvisten var mellom barnets biologiske far og barnets stefar.

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside:

Biologisk tilknytning ikke avgjørende for foreldreansvar og hvem et barn skal bo hos.

Høyesterett kom til at en snart åtte år gammel jente skal fortsette å bo hos sin stefar, og at han skulle ha foreldreansvar for henne etter at moren døde. Den biologiske faren bodde ikke sammen med barnets mor, og hun hadde foreldreansvaret alene.

På bakgrunn av lovens ordlyd, forarbeider, rettspraksis og teori slo Høyesterett fast at det skal legges vekt på biologisk tilknytning, men at dette bare er ett av flere momenter i totalvurderingen av barnets beste. Er det tvil om hvilken løsning som er best for barnet, bør den gjenlevende av foreldrene få foreldreansvaret. Men hensynet til biologisk tilknytning må vike dersom andre forhold samlet sett gjør at barnet vil bli bedre stilt om andre får foreldreansvaret.

I den konkrete vurdering la Høyesterett særlig vekt på at stefaren i mer enn seks år hadde vært en nær omsorgsperson for barnet, og at han etter morens sykdom og død hadde vært hennes ”sosiale far”. Barnet var i en sårbar situasjon etter dødsfallet, og den sakkyndige understreket at det var avgjørende med stabilitet i hennes nåværende livssituasjon. Hun var også sterkt knyttet til sin halvbror, og ga selv klart uttrykk for at hun ønsket å bli hos stefaren. Moren hadde kort tid før hun døde skriftlig bedt om at datteren ikke måtte flyttes fra hjemmet.

Den biologiske far ble også gitt del i foreldreansvaret, og det ble fastsatt en samværsordning i tråd med den sakkyndiges anbefaling.

Den sakkyndige hadde ved en feil fått oversendt materiale lagmannsretten hadde avkåret som bevis, og noen av opplysningene i den sakkyndiges rapport var ikke forelagt motparten. Høyesterett kom til at dette ikke var en saksbehandlingsfeil som måtte føre til at lagmannsrettens dom ble opphevet. Det omstridte materialet hadde ingen betydning for Høyesteretts avgjørelse av foreldreansvaret og hvem barnet skal bo hos. Kontradiksjon var ivaretatt ved at partene hadde gitt skriftlige uttalelser til rapporten og ved at den sakkyndige ga forklaring under ankeforhandlingen i Høyesterett og ble stilt spørsmål av partenes prosessfullmektiger.