Dom i Høyesterett - grensen mellom legemsbeskadigelse og legemsfornærmelse

Høyesterett avsa 9. februar 2011 dom HR-2011-296-A som gjaldt anke over lagmannsrettens dom der tiltalte ble dømt for voldtekt, legemsbeskadigelse og brudd på våpenloven. Anken til Høyesterett gjaldt grensen mellom legemsbeskadigelse og legemsfornærmelse, lagmannsrettens saksbehandling ved pådømmelsen av legemsbeskadigelsen samt straffutmålingen.

Avgjørelse    17. februar 2011    👤Randi Bjørhei

Høyesterett avsa 9. februar 2011 dom HR-2011-296-A som gjaldt anke over lagmannsrettens dom der tiltalte ble dømt for voldtekt, legemsbeskadigelse og brudd på våpenloven. Anken til Høyesterett gjaldt grensen mellom legemsbeskadigelse og legemsfornærmelse, lagmannsrettens saksbehandling ved pådømmelsen av legemsbeskadigelsen samt straffutmålingen.

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside:

Tiltalte var ved behandlingen for de tidligere instanser blitt dømt for voldtekt, legemsbeskadigelse og brudd på våpenloven. Spørsmålet om legemsbeskadigelse ble for lagmannsretten tatt opp etter at lagretten hadde svart ”nei” på spørsmål om voldtektsforsøk. Saken gjaldt grensen mellom legemsbeskadigelse og legemsfornærmelse, lagmannsrettens saksbehandling ved pådømmelsen av legemsbeskadigelsen samt straffutmålingen.

Høyesterett fant at legemsbeskadigelse og legemsfornærmelse i forhold til straffeprosessloven § 38, jf. § 364 må anses som ”samme forhold” som voldtekt, og at det derfor ikke var noe i vegen for at lagretten ble stilt spørsmål om legemsbeskadigelse etter at den hadde svart ”nei” på spørsmål om voldtektsforsøk. Lagmannsretten hadde imidlertid anvendt straffeloven § 229 første straffalternativ uriktig når den hadde dømt for legemsbeskadigelse. Fornærmede var påført sårskader i form av flere blåmerker, men på bakgrunn av sårskadenes størrelse og plassering fant Høyesterett at disse ikke kunne anses som legemsskade. Lagmannsrettens saksbehandling gav forsvarlig grunnlag for å dømme for legemsfornærmelse, og domfellelsen for overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ ble derfor endret til overtredelse av § 228 første ledd.

Det var også anket over lagmannsrettens domsgrunner. Høyesterett fremholdt at straffespørsmålet i lagrettesaker skal avgjøres av en ”meddomsrett” som består av fagdommerne og et utvalg på fire lagrettemedlemmer (lagretteutvalget), og at avgjørelsen av straffespørsmålet etter straffeprosessloven § 39 første ledd nr. 1, jf. § 40 andre ledd andre punktum skal begrunnes. Som ledd i begrunnelsen for straffutmålingen skal fagdommerne og lagretteutvalget gi en faktumbeskrivelse som ikke bare skal redegjøre for det objektive hendelsesforløp, men også ta stilling til subjektiv skyld. Denne beskrivelsen skal ikke baseres på hva fagdommerne og lagretteutvalget antar at lagretten har lagt til grunn, men skal gi uttrykk for hva de innenfor rammen av lagrettens svar selv har funnet bevist.

Fagdommerne og lagretteutvalget hadde i samsvar med vanlig praksis gitt en beskrivelse av de handlinger domfellelsen gjaldt, men ikke eksplisitt tatt stilling til subjektiv skyld. Det fremgikk imidlertid indirekte at både voldtekten og legemsfornærmelsen var utført forsettlig. Den faktumbeskrivelse som var gitt, var konsistent og etterlot ingen uforklarte punkter. Det forelå da klart ikke noe grunnlag for å oppheve lagmannsrettens dom. Spørsmålene til lagretten og lagmannsrettens faktumbeskrivelse dannet tilstrekkelig grunnlag for å prøve lovanvendelsen.

Straffen for voldtektshandlingen ville isolert ha utgjort fengsel i to år og åtte–ni måneder, mens straffen for legemsfornærmelsen isolert ville ha utgjort fengsel i 45 dager. Den samlede straff for voldtekten, legemsfornærmelsen og bruddet på våpenloven ble satt til fengsel i to år og ti måneder.