Dom i Høyesterett - Hensynet til barna ved vedtak om utvisning

Høyesterett avsa 28. juni 2011 dom HR-2011-1280-A i sak om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om utvisning som følge av brudd på utlendingsloven. Det sentrale spørsmålet i saken var om hensynet til den utvistes barn ble tillagt tilstrekkelig vekt ved forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven (1988) § 29 andre ledd.

Avgjørelse    30. juni 2011    👤Lovdata

Høyesterett avsa 28. juni 2011 dom HR-2011-1280-A i sak om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om utvisning som følge av brudd på utlendingsloven. Det sentrale spørsmålet i saken var om hensynet til den utvistes barn ble tillagt tilstrekkelig vekt ved forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven (1988) § 29 andre ledd.

Barnas mor hadde i perioder oppholdt seg ulovlig i Norge og hadde fortsatt å arbeide etter at hennes arbeidstillatelse gikk ut. Lagmannsretten fant at hun hadde brutt bestemmelsene i utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a ”grovt eller gjentatte ganger”, og Høyesterett fant det ikke tvilsomt at dette var riktig forståelse av bestemmelsen.

Spørsmålet var om utvisningsvedtaket måtte anses som et uforholdsmessig tiltak, slik at utvisning likevel ikke skulle finne sted, jf. utlendingsloven § 29 andre ledd. Høyesterett påpekte at overtredelser av utlendingsloven i seg selv er et betydelig samfunnsproblem, som medfører store kostnader for samfunnet og har en rekke andre negative konsekvenser. Det er av allmennpreventive grunner nødvendig med reaksjoner som i det enkelte tilfellet kan fremstå som urimelig strenge. Dette forhindrer likevel ikke at overtredelser av utlendingsloven kan ha svært ulik karakter, og at overtredelsene, selv om grunnvilkåret for utvisning må anses oppfylt, etter omstendighetene må vike for barnas interesser. Dette gjelder også der belastningen for barna ikke kan sies å være uvanlig stor. Særlig vil dette kunne være aktuelt der utlendingen har utvist en mindre grad av skyld.

Høyesterett fant, som mindretallet i lagmannsretten, at det ikke nødvendigvis er et vilkår at barna vil bli utsatt for ”uvanlig store belastninger”, og at det særlig vil være aktuelt å gi fortrinn til barnas interesser ved relativt sett mindre alvorlige overtredelser av utlendingsloven som i mindre grad rammer de kontrollhensyn loven skal ivareta.

Det var likevel klart at den tilknytning barnas mor har til Norge, var utilstrekkelig til at

utvisningsvedtaket kunne kjennes ugyldig på dette grunnlag. På samme måte stilte det seg i relasjon til hennes samboer. Da de etablerte sitt forhold, måtte et fortsatt familieliv i Norge fremstått som høyst usikkert.

Etter en samlet vurdering etter utlendingsloven § 29 andre ledd, kom Høyesterett til at utvisningsvedtaket var et uforholdsmessig tiltak. Bruddene på utlendingsloven var ikke mer alvorlige enn at de i dag ikke ville medført utvisning, jf. nye regler i utlendingsforskriften § 14-1. I tillegg kom hun til Norge i 2003 uten visum og oppholdt seg i landet i syv uker før hun innga søknad om asyl, men dette tilleggselementet kunne ikke føre til tilsidesettelse av de små barnas sterke interesse i å få fortsette å vokse opp sammen med sin hovedomsorgsperson.