Dom i Høyesterett - Kommunes erstatningsansvar for forvaltningsvedtak etter plan- og bygningsloven

Høyesterett avsa 5. mars 2010 dom HR-2010-412-A om en kommune var erstatningsansvarlig for ugyldig vedtak om å nekte bruksendring etter plan- og bygningsloven av 1985 § 93 første ledd bokstav c. Den sentrale problemstilling for Høyesterett var hvor strengt ansvar kommunen har for ulovhjemlet myndighetsutøvelse innenfor plan- og bygningsretten.

Avgjørelse    12. mars 2010    👤Beate Kronen

Høyesterett avsa 5. mars 2010 dom HR-2010-412-A om en kommune var erstatningsansvarlig for ugyldig vedtak om å nekte bruksendring etter plan- og bygningsloven av 1985 § 93 første ledd bokstav c. Den sentrale problemstilling for Høyesterett var hvor strengt ansvar kommunen har for ulovhjemlet myndighetsutøvelse innenfor plan- og bygningsretten.

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside:

Vangen Eiendom AS, som driver med eiendomsutvikling, hadde i mars 2005 kjøpt av Forsvarsbygg blant annet to bygninger som tidligere hadde vært benyttet til elevhybler for Luftkrigsskolen. Hyblene ble omgjort til ett-romsleiligheter for uleie eller salg på det åpne marked. Trondheim kommune mente at det var nødvendig med bruksendringstillatelse etter plan- og bygningsloven av 1985 § 93 første ledd bokstav c, og avslo søknad om bruksendring. Dette vedtaket ble kjent ugyldig ved dom av Frostating lagmannsrett 8. desember 2006 fordi endringen etter lagmannsrettens oppfatning ikke krevde tillatelse, og anke til Høyesterett ble nektet fremmet etter tvistemålsloven § 373 tredje ledd nr. 4. Deretter gikk Vangen Eiendom AS til erstatningssøksmål mot kommunen. Trondheim tingrett dømte kommunen til å betale erstatning med kr 8 597 431, mens kommunen i Frostating lagmannsrett under dissens (2 mot 1) ble dømt til å betale kr 18 195 010. Begge parter anket til Høyesterett, men bare kommunens anke over spørsmålet om det forelå ansvarsgrunnlag, ble tillatt fremmet.

Høyesterett la til grunn at det ikke var grunnlag for objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse innenfor plan- og bygningsretten, og at ansvarsspørsmålet derfor ble regulert av det alminnelige arbeidsgiveransvar. Etter rettspraksis er det offentliges ansvar for feil forståelse av hjemmelsloven strengt. For at det offentlige skal gå fri for ansvar, må rettsvillfarelsen være unnskyldelig, jf. blant annet Rt. 2009 side 354 og 1999 side 1273.

Rettskraftsvirkningen av lagmannsrettens dom 8. desember 2006 var ikke til hinder for at Høyesterett kunne bygge på en annen forståelse av plan- og bygningsloven § 93 første ledd bokstav c enn det lagmannsretten hadde gjort. Det er i Rt. 1983 side 1067 på side 1071 uttalt at det ”ikke skal trekkes vide grenser for adgangen til uten tillatelse fra bygningsmyndighetene å foreta bruksendringer”, og at det avgjørende er ”om det foretas en forandring av virksomhetens karakter som er av betydning ut fra de formål bygningsloven skal tjene”. Høyesterett tok ikke endelig stilling til om den forståelse av § 93 første ledd bokstav c som lagmannsretten hadde bygd på, var riktig. Avgjørende for ansvar var om kommunens lovforståelse var forsvarlig, og dette kom Høyesterett enstemmig til at den var. Kommunen ble derfor frifunnet.