Dom i Høyesterett - lagmannsrettens silingsbeslutning

Høyesterett avsa 11. desember 2009 dom HR-2009-2324-A i sak som gjaldt anke over lagmannsrettens beslutning om ankenektelse etter straffeprosessloven § 321 annet ledd i en økonomisk straffesak, og reiste blant annet spørsmål om krav til kontradiksjon og begrunnelse.

Avgjørelse    17. desember 2009    👤Randi Bjørhei

Høyesterett avsa 11. desember 2009 dom HR-2009-2324-A i sak som gjaldt anke over lagmannsrettens beslutning om ankenektelse etter straffeprosessloven § 321 annet ledd i en økonomisk straffesak, og reiste blant annet spørsmål om krav til kontradiksjon og begrunnelse.

 Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside:

"Anke over lagmannsrettens silingsbeslutning i straffesak, krav til kontradiksjon og til begrunnelse.

A var i tingretten dømt til fengsel i fem og et halvt år, blant annet for diverse tilfeller av grovt utroskap og grovt bedrageri. Han anket dommen til lagmannsretten, som henviste anken til ankeforhandling for ett av bedrageritilfellene og for straffutmålingen. For øvrig ble anken nektet fremmet.

Etter at Høyesterett i storkammeravgjørelsen i Rt. 2008 side 1764 hadde stilt krav til begrunnelse i beslutninger om ankenektelse, behandlet lagmannsretten As begjæring om omgjøring. I en begrunnet avgjørelse besluttet lagmannsretten ikke å omgjøre. Denne avgjørelsen anket A til Høyesterett, som forkastet anken etter muntlig forhandling i avdeling.

Lagmannsretten hadde bygget på politiforklaringer fra et vitne som ikke hadde avgitt forklaring for tingretten. Ut fra den skriftlige saksforberedelse som hadde funnet sted for lagmannsretten, var det ingen saksbehandlingsfeil at partene ikke på forhånd var blitt gitt varsel om dette.

Høyesterett kom videre til at lagmannsretten hadde gitt en tilstrekkelig begrunnelse for sin avgjørelse. Dette gjaldt for det første ved behandlingen av den del av anken som knyttet seg til tingrettens saksbehandling, hvor spørsmålet var om det var riktig å fremme saken mot A til tross for at et sentralt vitne ikke kom til å møte, jf. straffeprosessloven §§ 293 og 294. Begrunnelsen var også tilstrekkelig i den del av lagmannsrettens beslutning som gjaldt nektelse av As anke over bevisvurderingen under skyldspørsmålet. Det fremgikk hvilket grunnlag avgjørelsen bygget på, og begrunnelsen viste at det hadde skjedd en reell overprøving, jf. Rt. 2008 side 1764 avsnitt 104 og 109."