Dom i Høyesterett - oppreisningserstatning til etterlatte

Høyesterett avsa 14. oktober 2010 dom HR-2010-1742-A i sak som gjaldt særskilt anke over oppreisningserstatning til hustru og fire mindreårige barn etter forsettlig drap begått av psykotisk person.

Avgjørelse    26. oktober 2010    👤Beate Kronen

Høyesterett avsa 14. oktober 2010 dom HR-2010-1742-A i sak som gjaldt særskilt anke over oppreisningserstatning til hustru og fire mindreårige barn etter forsettlig drap begått av psykotisk person.

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside:

I tingretten ble ektefellen tilkjent 150 000 kroner, mens avdødes fire mindreårige barn ble tilkjent 175 000,- kroner hver, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 jf. § 1-3. Lagmannsretten fastsatte oppreisningserstatningen til hver av de fem etterlatte til 100 000 kroner.

Det ble erklært anke og avledete anker til Høyesterett, som alle gjaldt utmålingen av oppreisningserstatningene. Høyesterett tok domfeltes anke til følge.

I en del tilfeller av alvorlig voldskriminalitet er det i rettspraksis innført en normert erstatning, jf. Rt. 2001 side 274 og Rt. 2004 side 1324. Begge disse avgjørelsene gjaldt imidlertid utmåling av erstatning til avdødes foreldre. I dommen i Rt. 2001 side 274 tok Høyesterett ikke stilling til om normen bør være den samme for alle grupper etterlatte, og heller ikke til om utmålingen av oppreisningen til mindreårige barn tilsier en mer differensiert utmåling, fordi disse mister en omsorgsperson.

Høyesterett kom til at de samme hensyn som tilsier normering i Rt. 2001 side 274, også kunne anføres til støtte for ikke å differensiere mellom ulike grupper etterlatte. Høyesterett uttalte at forholdene i den enkelte saken likevel kan være så særegne at den ikke egner seg for normert utmåling, jf. Rt. 2002 side 481. Forholdene i denne saken var imidlertid ikke av en slik karakter at det var grunnlag for å fravike normen.

Høyesterett foretok blant annet under henvisning til pengeverdiforandringer en oppjustering av erstatningsnivået, som i Rt. 2001 side 274 ble satt til 120 000 kroner. Oppjusteringen var skjønnsmessig, og standardnivået i voldsoffererstatningsordningen ble tillagt noe vekt. Etter en samlet vurdering ble utgangspunktet for erstatningsutmålingen satt til 200 000 kroner.

I Rt. 2005 side 104 ble det lagt til grunn at skadeserstatningsloven § 1-3 gjelder alle former for personlig ansvar; også ansvar etter loven § 3-5. Etter Høyesteretts oppfatning måtte det likevel føre til en vesentlig reduksjon av oppreisningsansvaret at handlingen ble utført da gjerningsmannen var psykotisk. Hans begrensete økonomiske evne ble dessuten tillagt vekt. Oppreisningserstatningen ble etter en samlet vurdering fastsatt til 20 000 kroner til hver av de fem etterlatte. Høyesterett viste til at nedsettelsen i forhold til det normerte erstatningsbeløpet ikke ville få økonomisk betydning for de etterlatte, idet lempingen ikke påvirker utbetalingen fra voldsoffererstatningsordningen.