Dom i Høyesterett - Reguleringsplan, dispensasjon

Høyesterett avsa 15. februar 2007 dom i sak som gjaldt gyldigheten av fylkesmannens omgjøring av dispensasjon fra reguleringsplan etter plan- og bygningsloven § 7.

Avgjørelse    20. februar 2007    👤Knut Davidsen

Høyesterett avsa 15. februar 2007 dom i sak som gjaldt gyldigheten av fylkesmannens omgjøring av dispensasjon fra reguleringsplan etter plan- og bygningsloven § 7.

Bakgrunnen for saken var en byggesøknad om oppføring av bygg for bl.a. detaljhandel. Dette var det ikke rom for i reguleringsplanen, slik at kommunen anbefalte at tomteeier skulle prøve å få til reguleringsendring. Tomteeier mente dette ville ta for lang tid, og søkte om dispensasjon, som ikke ble anbefalt. Utvalg for byutvikling i kommunen fremmet saken på nytt og& anførte særlige grunner for å gi dispensasjon. Fylkesmannen påklaget vedtaket fordi det brøt med hovedprinsippet i fylkesdelplanen. Det ble oppnevnt settefylkesmann som kom til at det ikke skulle gis dispensasjon fra gjeldende reguleringsplan i det vilkåret « særlige grunner » i plan- og bygningsloven § 7 ikke var oppfylt. Tomteeier reiste søksmål og fikk medhold i tingretten at fylkesmannens vedtak var ugyldig. Hver av partene måtte dekke sine saksomkostninger. Staten anket og ble frifunnet av lagmannsretten, saksomkostningene skulle dekkes av tomteeier. Tomteeier anket til Høyesterett, som stadfestet lagmannsrettens dom. Når det gjaldt saksomkostningsspørsmålet i tingretten og lagmannsrettens ble dette stående. For Høyesterett hadde et vesentlig spørsmål vært å få prøvet spørsmålet om « særlige grunner » i plan- og bygningsloven § 7 hører under rettsanvendelsesskjønnet eller det frie forvaltningsskjønnet, partene måtte derfor dekke sine egne omkostninger.