Dom i Høyesterett - samfunnsstraff for ung lovbryter

Høyesterett avsa 1. november 2010 dom HR-2010-1849-A om straffutmåling for ran og ransforsøk. Handlingene var brutale og skremmende for de fornærmede og lå i grenselandet til grovt ran. Det sentrale spørsmålet var hvilken betydning det skulle ha at domfelte på gjerningstiden var under 18 år.

Avgjørelse    5. november 2010    👤Randi Bjørhei

Høyesterett avsa 1. november 2010 dom HR-2010-1849-A om straffutmåling for ran og ransforsøk. Handlingene var brutale og skremmende for de fornærmede og lå i grenselandet til grovt ran. Det sentrale spørsmålet var hvilken betydning det skulle ha at domfelte på gjerningstiden var under 18 år.

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside:

Saken gjaldt straffutmåling for ran og ransforsøk. Det sentrale spørsmålet var hvilken betydning det skal ha at domfelte på gjerningstiden var under 18 år.

D og seks andre ungdommer ble satt under tiltale for flere ran og et ransforsøk – alt sammen begått natt til 5. april 2009. Tingretten fant blant andre D skyldig, og dømte ham til en straff av fengsel i tre år, hvor halvparten ble gjort betinget. D anket over straffutmålingen, og lagmannsretten reduserte straffen til fengsel i to år og seks måneder. Ett år og seks måneder ble gjort betinget etter straffeloven §§ 52–54, med en prøvetid på to år.

D anket over lagmannsrettens straffutmåling. Han gjorde gjeldende at samfunnsstraff burde benyttes, ettersom han på gjerningstiden var 17 år og fire måneder. Det ble særlig vist til FNs barnekonvensjon artiklene 3, 37 bokstav b og 40, jf. også straffeloven 2005 § 33.

Anken førte frem, og straffen ble satt til samfunnsstraff i 417 timer, med en gjennomføringstid på ett år og seks måneder, og en subsidiær fengselsstraff på to år og seks måneder. Det ble uttrykt atskillig tvil.

Etter en gjennomgang av utviklingen i norsk strafferett – sett i lys av Barnekonvensjonens sentrale bestemmelser – ble det mer generelt uttalt at der domfelte er under 18 år på gjerningstiden forskyves tyngdepunktet i avveiningen mellom de individualpreventive og de allmennpreventive hensyn: Det som i det lange løp alt i alt best tjener barnets interesser trer i forgrunnen, og kan bare settes til side så langt det foreligger særlig tungtveiende allmennpreventive hensyn som ikke i tilfredsstillende grad også ivaretas ved en dom på samfunnsstraff. Jo yngre barnet er, desto mer må det til.