Dom i Høyesterett - spørsmål om det forelå dobbeltstraff eller tillatt parallellbehandling

 

Avgjørelse    1. oktober 2010    👤Beate Kronen

 

Høyesterett avsa 27. september 2010 dom HR-2010-1613-A i sak om hvorvidt ileggelse av ordinær tilleggsskatt og strafferettslig forfølgning stred mot forbudet mot dobbeltstraff etter EMK protokoll 7 artikkel 4, eller om det forelå tillatt parallellbehandling.

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside:

A unnlot å oppgi skattbar inntekt ved salg av aksjer i selvangivelsen for 2002. Skattemyndighetene sendte varsel om endring av ligningen 26. august 2008, og endringsvedtak ble truffet 24. november 2008. Han ble siktet 14. desember 2007 og dømt til ett års fengsel i tingretten 2. mars 2009. Etter EMDs dom i februar 2009 i Zolotukhin-saken, sendte Riksadvokaten i april 2009 ut rundskriv om dobbeltstraff. A mente at i henhold til rundskrivet skulle påtalemyndigheten ha påstått tingrettsdommen opphevet og saken avvist.

 

Lagmannsretten fant at det forelå tillatt parallellbehandling, ikke forbudt dobbeltbehandling etter P 7-4. A anket over saksbehandlingen til Høyesterett, men fikk ikke medhold.  

Som i Rt. 2010 side 72, fant Høyesterett at den endrede tolkning av ”samme forhold” i Zolotukhin-saken nå må legges til grunn av norske domstoler. Dermed faller også saker om ordinær tilleggsskatt inn under dette begrepet (motsatt Rt. 2006 side 1409). I As sak lå like faktiske forhold til grunn for straffeforfølgningen og vedtaket om tilleggsskatt.

Ordinær tilleggsskatt må fortsatt anses som ”straff” etter P 7-4, jf. Rt. 2004 side 645 og Rt. 2006 side 1409. Senere konvensjonspraksis gir ikke tilstrekkelige holdepunkter for å løsrive straffebegrepet i P 7-4 fra EMK artikkel 6. Zolotukhin-dommen gir støtte for dette resultatet.

Den sperrende avgjørelsen – vedtaket om tilleggsskatt – var ”endelig” etter P 7-4, siden klagefristen var utløpt. Det kunne ikke kreves at også fristen for å reise søksmål var utløpt. Spørsmålet ble holdt åpent i Rt. 2002 side 557.

Hvorvidt det foreligger gjentatt eller parallell forfølgning, avhenger av om det er ”nær saklig og tidsmessig sammenheng” mellom sakene, jf. Rt. 2006 side 1498. Her var den forvaltningsmessige og strafferettslige behandling sammenvevet, og hensynene bak P 7-4 talte mot krenkelse. Belastningen for A var begrenset, og han hadde ingen beskyttelsesverdig forventning om at bare én forfølgning skulle gjennomføres. Riksadvokatens rundskriv kom mens saken stod for lagmannsretten. Det åpnet for parallellbehandling. Saken mot A fortsatte fordi man ønsket likebehandling av beslektede saker.