Dom i Høyesterett - straffelovens stedlige virkeområde

Høyesterett avsa 27. oktober 2010 dom HR-2010-1824-A i sak om norsk straffelovs stedlige virkeområde. Det ble drøftet ulike spørsmål i tilknytning til domfellelse for forsøk på innførsel av et større narkotikaparti fra Nederland til Sverige, der gjerningsmannen var svensk statsborger bosatt i Sverige.

Avgjørelse    4. november 2010    👤Randi Bjørhei

Høyesterett avsa 27. oktober 2010 dom HR-2010-1824-A i sak om norsk straffelovs stedlige virkeområde. Det ble drøftet ulike spørsmål i tilknytning til domfellelse for forsøk på innførsel av et større narkotikaparti fra Nederland til Sverige, der gjerningsmannen var svensk statsborger bosatt i Sverige.

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside:

Saken gjaldt norsk straffelovs stedlige virkeområde, og reiste ulike spørsmål i tilknytning til domfellelse for forsøk på innførsel av et større narkotikaparti fra Nederland til Sverige, der gjerningsmannen var svensk statsborger bosatt i Sverige. Tiltale var tatt ut etter kongelig resolusjon, med hjemmel i straffeloven § 13 første ledd, jf. § 12 første ledd nr. 4 bokstav b. Sistnevnte bygger på det såkalte universalprinsippet, men med krav om dobbel straffbarhet og at gjerningsmannen har bopel eller opphold i Norge.

Det ble gjort gjeldende at lagmannsrettens dom måtte oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, og i den forbindelse vist til at spørsmålet om saken kunne behandles ved norske domstoler ikke skulle ha vært forelagt lagretten som del av skyldspørsmålet. Dette førte ikke frem.

Anken rettet seg også mot lagmannsrettens lovanvendelse, og det ble anført at domfelte ikke hadde opphold i Norge da forfølgningen mot ham ble innledet her, slik straffeloven § 12 første ledd nr. 4 bokstav b krever. Heller ikke dette førte frem. Høyesterett uttalte at bestemmelsen omfatter også kortvarige og feriemessig pregete opphold, og at det ikke kreves at vedkommende befinner seg i riket idet forfølgningen innledes. Det ble under denne ankegrunnen også gjort gjeldende at folkeretten ikke åpnet for norsk domskompetanse i saken, og at § 12 første ledd nr. 4 bokstav b da må vike, jf. § 1 andre ledd. Høyesterett forkastet også dette, under henvisning til FNs konvensjon om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer 20. desember 1988, reelle tilknytningspunkter til Norge og at det ikke var grunnlag for å anta at svenske eller nederlandske interesser ville bli skadelidende ved strafforforfølgning i Norge.

Også straffutmålingen var angrepet, i første rekke på det grunnlag at lagmannsretten ikke hadde sett hen til straffenivået i det land der den straffbare handling fant sted, jf. straffeloven § 13 andre ledd andre punktum. På dette punkt førte anken frem. Og ut fra et noe lavere straffenivå i Sverige, ble straffen redusert fra åtte til sju års fengsel.

Saken gjaldt norsk straffelovs stedlige virkeområde, og reiste ulike spørsmål i tilknytning til domfellelse for forsøk på innførsel av et større narkotikaparti fra Nederland til Sverige, der gjerningsmannen var svensk statsborger bosatt i Sverige. Tiltale var tatt ut etter kongelig resolusjon, med hjemmel i straffeloven § 13 første ledd, jf. § 12 første ledd nr. 4 bokstav b. Sistnevnte bygger på det såkalte universalprinsippet, men med krav om dobbel straffbarhet og at gjerningsmannen har bopel eller opphold i Norge.

Det ble gjort gjeldende at lagmannsrettens dom måtte oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, og i den forbindelse vist til at spørsmålet om saken kunne behandles ved norske domstoler ikke skulle ha vært forelagt lagretten som del av skyldspørsmålet. Dette førte ikke frem.

Anken rettet seg også mot lagmannsrettens lovanvendelse, og det ble anført at domfelte ikke hadde opphold i Norge da forfølgningen mot ham ble innledet her, slik straffeloven § 12 første ledd nr. 4 bokstav b krever. Heller ikke dette førte frem. Høyesterett uttalte at bestemmelsen omfatter også kortvarige og feriemessig pregete opphold, og at det ikke kreves at vedkommende befinner seg i riket idet forfølgningen innledes. Det ble under denne ankegrunnen også gjort gjeldende at folkeretten ikke åpnet for norsk domskompetanse i saken, og at § 12 første ledd nr. 4 bokstav b da må vike, jf. § 1 andre ledd. Høyesterett forkastet også dette, under henvisning til FNs konvensjon om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer 20. desember 1988, reelle tilknytningspunkter til Norge og at det ikke var grunnlag for å anta at svenske eller nederlandske interesser ville bli skadelidende ved strafforforfølgning i Norge.

Også straffutmålingen var angrepet, i første rekke på det grunnlag at lagmannsretten ikke hadde sett hen til straffenivået i det land der den straffbare handling fant sted, jf. straffeloven § 13 andre ledd andre punktum. På dette punkt førte anken frem. Og ut fra et noe lavere straffenivå i Sverige, ble straffen redusert fra åtte til sju års fengsel.