Dom i Høyesterett - tolking av avtaler i arbeidsforhold

Høyesterett avsa 7. april 2006 dom i sak om eiendomsmeglerselskapers krav om erstatning fra en ansatt megler som sa opp sitt arbeidsforhold til tross for avtale om bindingstid på fire år.
Dissens.

Avgjørelse    11. april 2006    👤Knut Davidsen

Bakgrunnen for saken var arbeidsforholdet mellom to eiendomsmeglerselskaper og megleren, som hadde begynt som visningsassistent. Etter hvert utviklet han seg til en dyktig megler, og
ønsket etter hvert en mer fremtredende stilling i virksomheten. I denne forbindelse ble det inngått flere avtaler, senest i januar 2002. I juni 2002 ønsket megleren å begynne i et annet meglerforetak, og sa opp sin stilling. Det oppstod tvist om oppsigelsen og hvordan de inngåtte avtalene skulle forstås. Ved stevning til tingretten fremmet selskapene krav om erstatning for kontraktsbrudd. A krevde i motsøksmål erstatning for urettmessig avskjed eller oppsigelse. I tingretten ble megleren frifunnet for erstatningskravet, mens de to selskapene ble dømt til å betale ham vel 600.000 kroner for hans motkrav. Tingretten mente at 2002-avtalene innebar en bindingstid for A i selskapene, men at konsekvensen av brudd ikke var plikt til å erstatte selskapenes tap ved at han ikke oppfylte avtalen.

Selskapene anket til lagmannsretten, som kom til at A hadde bundet seg til å arbeide i selskapene i fire år, og at han måtte erstatte selskapenes tap ved at han brøt avtalen. Meglerens motkrav ble dels vunnet dels tapt.

Megleren anket lagmannsrettens avgjørelse av erstatningskravet. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet fremmet den delen av anken som gjaldt utmålingen av erstatningen, behandlingen i Høyesterett ble begrenset til ansvarsgrunnlaget for selskapenes krav mot A.
Høyesterett, fire mot en, stadfestet lagmannsrettens dom, men kom til saksomkostninger ikke skulle tilkjennes for noen instans. Saken hadde voldt tvil, og berørt spørsmål av prinsipiell betydning som tidligere ikke hadde vært forelagt Høyesterett.