Dom i Høyesterett – overtredelsesgebyr for å ha vist politisk reklame i fjernsynet

Høyesterett avsa 12. november 2004 dom i sak om gyldigheten av Statens medieforvaltnings vedtak om å ilegge TV Vest AS et gebyr for å ha overtrådt forbudet mot politisk reklame i fjernsyn. Staten ble frifunnet i tingretten, og TV Vest anket saken direkte til Høyesterett som mot en stemme stadfestet tingrettens dom.

Avgjørelse    16. november 2004    👤Knut Davidsen

Sakens bakgrunn var at Rogaland pensjonistparti før fylkestingsvalget i 2003 ønsket å kjøpe reklametid på den lokale stasjonen TV Vest, og det ble etter avtale sendt tre forskjellige reklamefilmer i åtte dager med syv visninger pr. dag. Statens medieforvaltning ila selskapet et overtredelsesgebyr på kr 35.000. TV Vest bestred ikke at innholdet i filmene var politisk reklame. Spørsmålet var om kringkastingsloven § 3-1 tredje ledd, som hjemlet forbudet, var i strid med Grunnloven § 100 eller Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10, jf. menneskerettsloven § 3. Høyesterett kom til at avgjørelsen måtte bygge på Grunnloven § 100 slik den lød da reklamen ble sendt og ikke etter paragrafen slik den lyder etter Stortingets vedtak 30. september 2004, kunngjort 29. oktober 2004. Grunnloven § 100 tredje punktum lød: «Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte.» Høyesterett kom til at bestemmelsen måtte leses på bakgrunn av annet punktum i § 100, hvoretter ingen kan straffes for innholdet i et trykt skrift, med mindre - som det het - «han forsætligen og aabenbare har enten selv vist, eller tilskyndet Andre til, Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mot Religionen, Sædelighed eller de konstitutionelle Magter, Modstand mot disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod Nogen». Høyesterett kom og til at tredje punktum vernet ytringer om statsstyrelsen og andre forhold i samfunnet («hvilkensomhelst anden Gjenstand»), mens annet punktum åpnet for å straffe for innholdet i trykt skrift under visse betingelser. Videre sa ikke Grunnloven noe om at folk faktisk skulle ha mulighet til å ytre seg gjennom ulike medier. Men § 100 var blitt tolket slik at den også kan ramme forbud mot å benytte visse kanaler og at regelen i kringkastingsloven § 3-1 kunnne ses som et partielt forbud mot betalte politiske ytringer.