Dommerklubbe

Dom i Høyesterett – deltidansattes fortrinnsrett

Høyesterett avsa 25. april 2016 dom i sak om erstatningskrav fra en deltidsansatt sykepleier. Spørsmål om rettskraft for vedtak fra Tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven.

Avgjørelse    28. april 2016    👤Lovdata

Dommen ( HR-2016-867-A) gjaldt et erstatningskrav fra en deltidsansatt sykepleier overfor arbeidsgiveren, jf. arbeidsmiljøloven § 14-3. For å komme opp i heltidsstilling hadde hun gjort gjeldende fortrinnsrett bare til en del av en utlyst stilling, men hadde fått avslag. Hun hadde deretter fått medhold av tvisteløsningsnemnda i at hennes fortrinnsrett var krenket. Arbeidsgiveren hadde ikke brakt saken om fortrinnsrett inn for domstolene innen den fristen som arbeidsmiljøloven § 17-2 setter. Den etterfølgende erstatningssaken mot arbeidsgiveren reiste derfor både spørsmål om arbeidsgiveren var forhindret fra å gjøre gjeldende som en innsigelse mot erstatningskravet at nemndas vedtak var feil, og - dersom en slik innsigelse kunne gjøres gjeldende - om nemndas vedtak var feil. Tingretten dømte arbeidsgiver til å betale erstatning til arbeidstakeren, og etter anke ble dettte stadfestet av lagmannsretten. Arbeidsgiveren anket, og i Høyesterett kom et flertall på tre dommere til at arbeidsgiveren fortsatt kunne gjøre gjeldende at nemndas vedtak var feil, ettersom loven manglet en bestemmelse om såkalt «rettskraft» for nemndas vedtak. To dommere anså ikke dette som avgjørende og mente at innsigelsen var avskåret når arbeidsgiveren hadde oversittet søksmålsfristen for å bringe saken om det forelå fortrinnsrett inn for domstolene. De ville dermed tilkjenne arbeidstakeren erstatning. De tre dommerne i flertallet, som måtte ta stilling til om fortrinnsretten var krenket for å avgjøre erstatningskravet, mente alle at nemndas vedtak var feil, og at arbeidstakeren ikke hadde krav på erstatning. To av dommerne mente at arbeidsmiljøloven generelt var til hinder for delvis inntreden i en utlyst stilling, selv når det var nødvendig for å unngå å komme over 100 prosents stilling. Den tredje dommeren var uenig i dette, men kom etter en konkret vurdering til at inntreden ville innebære «vesentlige ulemper», og at arbeidstakeren derfor kunne nektes inntreden i dette tilfellet. Arbeidsgiveren ble frifunnet for kravet om erstatning.

Dommen gir veiledning om virkningen av forvaltningsvedtak i senere rettssaker og om forståelsen av arbeidsmiljølovens bestemmelse om deltidsansattes fortrinnsrett til nye stillinger.

Tvisteløsningsnemnda kan du lese mer om her