Dom i Høyesterett i plenum - forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelse

Høyesterett avsa 3. desember 2010 plenumsdom HR-2010-2057-P om hvorvidt bestemmelsene om forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelse i straffeloven 2005 kapittel 16 kan anvendes på handlinger begått i Bosnia-Hercegovina i 1992.

Avgjørelse    3. desember 2010    👤Beate Kronen

Høyesterett avsa 3. desember 2010 plenumsdom HR-2010-2057-P om hvorvidt bestemmelsene om forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelse i straffeloven 2005 kapittel 16 kan anvendes på handlinger begått i Bosnia-Hercegovina i 1992.

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside:

A var blant annet tiltalt for ulovlig frihetsberøvelse av ikke-stridende sivile serbere under borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia i 1992. Spørsmålet var om straffansvaret var foreldet, samt om det ville være i strid med Grunnloven § 97 å anvende de nye bestemmelsene i straffeloven 2005 kapittel 16, som trådte i kraft 7. mars 2008.

Tingretten og lagmannsretten fant at det ikke forelå foreldelse, og at A kunne straffes etter straffeloven 2005 § 103 om krigsforbrytelse. Derimot ville det være i strid med Grunnloven § 97 å anvende § 102 om  forbrytelse mot menneskeheten. Begge parter anket til Høyesterett.

Høyesterett kom til det ikke forelå foreldelse. A var opprinnelig siktet etter straffeloven 1902 § 223, hvor foreldelsesfristen er 15 år. Fristen ble avbrutt da han ble siktet i mai 2007. Selv om siktelsen ikke navngav de fornærmede, hadde A fått et ”tilstrekkelig varsel” om at det ville bli igangsatt strafforfølgning mot ham på grunn av frihetsberøvelse av sivile ikke-stridende serbere. Det kunne ikke stilles samme identitetskrav som ved tiltale og dom, jf. Rt. 1986 side 260 og Rt. 1992 side 1141. Videre dreide det seg om masseovertredelser hvor etterforskningen kan være komplisert.

Høyesteretts flertall –11 dommere – fant at det ville være i strid med Grunnloven § 97 å anvende straffeloven 2005 §§ 102 og 103. Bestemmelsen stiller et absolutt krav om norsk lov, slik som Grunnloven § 96, og domstolene må foreta en inngående prøvning av grunnlovsmessigheten. Flertallets oppfatning i Rt. 1946 side 198 (Klinge-saken) kunne ikke opprettholdes. Det ville være mer belastende å bli domfelt etter straffeloven kapittel 16 enn etter straffeloven 1902 § 223. Videre var det ikke grunnlag for å skille mellom forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Den folkerettslige utvikling og hensynet til å bistå de internasjonale straffedomstoler kunne ikke rokke ved kravet om norsk lovhjemmel.

Mindretallet – Skoghøy, Coward, Matningsdal, Øie, Endresen og Noer – kom til at Grunnloven § 97 ikke var til hinder for at A ble dømt etter straffeloven 2005 §§ 102 og 103. Handlingene var på gjerningstidspunktet straffbare etter norsk rett, og ved en internasjonal straffeforfølgning kunne de ha vært pådømt som krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Når det etter straffeloven 2005 § 3 andre ledd ikke kan anvendes strengere straff enn den som fulgte av norsk lov på gjerningstidspunktet, og det ved straffutmålingen uansett kan tas hensyn til den folkerettslige klassifikasjon, fant mindretallet at en domfellelse etter straffeloven 2005 §§ 102 og 103 ikke ville være påviselig mer belastende enn en domfellelse etter straffeloven 1902 § 223 med mulighet til ytterligere internasjonal forfølgning.