Dom i Høyesteretts storkammer - gjenåpning av rettskraftig straffesak

Høyesterett avsa 12. oktober 2010 dom HR-2010-1703-S hvor A gikk til sak mot Gjenopptakelseskommisjonen etter at den nektet gjenåpning på grunnlag av hans anke over at lagmannsretten ikke hadde begrunnet sin ankenektelse.

Avgjørelse    12. oktober 2010    👤Beate Kronen

Høyesterett avsa 12. oktober 2010 dom HR-2010-1703-S hvor A gikk til sak mot Gjenopptakelseskommisjonen etter at den nektet gjenåpning på grunnlag av hans anke over at lagmannsretten ikke hadde begrunnet sin ankenektelse.

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside:

Etter at Høyesterett i storkammer i desember 2008 hadde avgjort at alle beslutninger om å nekte en anke fremmet etter straffeprosessloven § 321 andre ledd skal begrunnes, begjærte A gjenåpning av sin tidligere rettskraftig avgjorte straffesak under henvisning til at lagmannsretten ikke hadde begrunnet en slik nektelsesbeslutning i hans sak. Gjenopptakelseskommisjonen vurderte saken etter straffeprosessloven § 392 første ledd, hvoretter det ”kan” besluttes gjenåpning i tilfeller hvor Høyesterett har fraveket en lovtolking som tidligere er lagt til grunn, og som avgjørelsen bygger på. Kommisjonen fant at resultatet måtte bli det samme som i plenumskjennelsen i Rt. 2003 side 359. Sentralt i begrunnelsen sto at storkammerkjennelsen fra 2008 etter kommisjonens syn var resultat av en dynamisk fortolking av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP), der kravet til begrunnelse først ble avklart ved den såkalte Restauratørsaken sommeren 2008.

Høyesterett så det slik at begrunnelseskravet etter SP var rimelig avklart allerede utpå 1990-tallet – rundt den tiden to-instansreformen trådte i kraft hos oss. As sak var således ikke parallell med plenumssaken fra 2003. Det var også den forskjell at den internasjonale klageretten sto åpen for A, noe den ikke hadde gjort for den domfelte i 2003-saken.

Ankenektelsen i 2007 i As sak skulle ha vært begrunnet, men det ga ikke i seg selv og uten videre noe krav på gjenåpning. Klageordningen etter SP og forholdet mellom de nasjonale myndigheter og konvensjonsorganene, jf. SP artikkel 2, måtte imidlertid ha betydning. A hadde ved kjæremål mv. kontinuerlig forsøkt å få den ubegrunnede ankenektelsen omgjort, og hadde utnyttet alle mulige rettsmidler nasjonalt. Det ble ikke ansett tvilsomt at en klage fra ham ville bli tatt under behandling i FNs menneskerettskomité. Resultatet måtte nødvendigvis bli det samme som i Restauratørsaken. Uttalt at det skjønn bestemmelsen i straffeprosessloven § 392 første ledd gir anvisning på, må utøves på en slik måte at våre konvensjonsforpliktelser blir ivaretatt. Prinsippet om konvensjonsorganenes subsidiære karakter måtte da innebære at A må ha rett til gjenåpning som det eneste aktuelle, effektive ”remedy” nå. Å kreve at han må gå veien om klage til FNs menneskerettskomité – som vil måtte føre frem – for å få nektelsesbeslutningen gjenåpnet etter straffeprosessloven § 391 nr. 2 b, ville ikke være i samsvar med systemet etter SP.

Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse ble etter dette kjent ugyldig fordi den bygde på uriktig rettsanvendelse. Uttalt at forståelsen av straffeprosessloven § 392 første ledd må gjelde tilsvarende i saker som står i samme stilling, det vil si hvor klageadgangen til FNs menneskerettskomité står åpen. Selv om det ikke er oppstilt noen bestemt frist for klage til Menneskerettskomitéen, fant Høyesterett at det måtte være forsvarlig å legge til grunn at dersom det var gått mer enn fem år siden rettskraftig dom, må klageadgangen – og dermed gjenåpningsadgangen – anses avskåret med mindre det foreligger særlige omstendigheter som tilsier noe annet.