Dommer i Høyesterett i plenum – spørsmål om fravær av begrunnelse fra lagretten

Høyesterett avsa 12. juni 2009 to dommer, HR-2009-1192-P og HR-2009-1193-P, i saker som gjaldt anke over lagmannsrettens dom i en straffesak om blant annet forsøk på drap og i annen straffesak om blant annet seksualforbrytelser. Begge sakene reiste spørsmålet om det er i strid med retten til en rettferdig rettergang eller retten til overprøving av en straffedom at skyldspørsmålet er avgjort av lagretten uten begrunnelse.

Avgjørelse    12. juni 2009    👤Knut Davidsen

Høyesterett avsa 12. juni 2009 to dommer, HR-2009-1192-P og HR-2009-1193-P, i saker som gjaldt anke over lagmannsrettens dom i en straffesak om blant annet forsøk på drap og i annen straffesak om blant annet seksualforbrytelser. Begge sakene reiste spørsmålet om det er i strid med retten til en rettferdig rettergang eller retten til overprøving av en straffedom at skyldspørsmålet er avgjort av lagretten uten begrunnelse.

I den første saken var tiltalte frifunnet i tingretten, men dømt i lagmannsretten for forsøk på drap til forvaring i åtte år. I den andre saken var tiltalte av tingretten funnet skyldig i blant annet seksualforbrytelser og dømt til fengsel i tre år. Han anket til lagmannsretten, som også fant ham skyldig. Straffen ble satt til fengsel i fem år. Lagmannsretten var i begge sakene satt med lagrette, og de tiltalte anførte at fraværet av begrunnelse for lagrettens ja-svar, var i strid med retten til rettferdig rettergang, jf Europeiske menneskerettskonvensjon, EMK, artikkel 6 nr. 1, og Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter, SP, artikkel 14 nr. 1 og med retten til overprøving av straffedommer i SP artikkel 14 nr. 5. De anførte også at det norske forbeholdet overfor SP artikkel 14 nr. 5 var ugyldig. Sakene ble behandlet sammen, men avsagt med separate dommer. Høyesterett kom til at det norske forbeholdet overfor SP artikkel 14 nr. 5 ikke var ugyldig, og at saksbehandlingen ikke var i strid med de aktuelle konvensjonsbestemmelsene. Juryordningen hadde i følge Høyesterett mekanismer som ivaretok disse formålene. I den første saken ble lagmannsrettens dom opphevet på grunn av usikkerheten straffutmålingspremissene skapte om lagrettens lovforståelse. I den andre saken ble anken forkastet, Høyesterett kom til at lagmannsretten ikke hadde foretatt en reell overprøving av tingrettens dom, og at det i lagmannsretten hadde skjedd en fullstendig ny  behandling av tiltaltes anke. Det forelå derfor ingen krenkelse av EMK eller SP.