Dublin II-forordningen

Rådsforordning (EF) nr. 343/2003 av 18. februar 2003 om fastsettelse av kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i en medlemsstat av en borger av et tredjeland (Dublin II-forordningen), er nå tilgjengelig i Lovdatas EØS-EU-baser.

Lovtidend    18. juni 2004    👤Kaja Kelder

Dublin II-forordningen fastsetter kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i en medlemsstat av en person som ikke er borger av Unionen. Forordningen er skrevet med henblikk på en trinnvis innføring av et felles europeisk asylsystem, og er en del av en pågående prosess og en målsetning om å harmonisere asylpolitikken innad i EU. Det er blant annet prinsippene som ligger til grunn for "Dublin konvensjonen" som ble undertegnet i Dublin 15. juni 1990 som blir gjennomgått og bekreftet i forordningen. Dublin II-forordningen skal i prinsippet erstatte "Dublin konvensjonen", og skal effektivisere prosedyrene og rette opp uklare forhold i konvensjonen. "Dublin konvensjonen" forblir imidlertid i kraft inntil videre.

Dublin II-forordningen er enda ikke innlemmet i EØS-avtalen, og det foreligger dermed ingen offisiell oversettelse av dokumentet. En uoffisiell oversettelse av forordningen er hentet fra St.prp.nr.57 (2002-2003). Dokumentet er også lagt inn i NLX3, som en har tilgang til som abonnent av Lovdata Pluss; se våre kundesider for mer informasjon.