EFTA-domstolen – norsk forvaltningspraksis med barnetrygd

EFTA-domstolen avsa 11. september 2013 dom i sak E-6/12; EFTAs overvåkningsorgan mot Kongeriket Norge. Saken gjaldt om norsk forvaltningspraksis med barnetrygd i visse tilfeller er i strid med EØS-retten.

Ikke kategorisert    11. september 2013    👤Lovdata

EFTA-domstolen avsa 11. september 2013 dom i sak E-6/12; EFTAs overvåkningsorgan mot Kongeriket Norge. Saken gjaldt om norsk forvaltningspraksis med barnetrygd i visse tilfeller er i strid med EØS-retten.

EFTA-domstolens dom er tilgjengelig på engelsk i basen NLX6 i Lovdatas betalingssystem. Dersom du er abonnent, kan du lese saken ved å følge denne lenken:  62012EJ0006.

For å bli kunde, bestill et abonnement ved å fylle ut  bestillingsskjemaet. 

 

Pressemelding 11/2013 fra EFTA-domstolen:

I en dom avsagt i dag, gav EFTA-domstolen EFTAs overvåkingsorgan ("ESA") delvis medhold i en sak anlagt mot Kongeriket Norge. Saksøkeren hevdet at norsk forvaltningspraksis om i visse tilfeller å nekte barnetrygd til arbeidstakere i Norge utgjør et brudd på EØS-avtalen.

Praksisen innebærer en unnlatelse av en vurdering av om et barn av en person som arbeider i Norge hovedsakelig forsørges av denne forelder, selv om foreldrene er separert og barnet lever sammen med den andre forelder i en annen EØS-stat enn Norge.

Stevningen var basert på to grunnlag: Brudd på artikkel 1(f)(i) og på artikkel 76 i forordning 1408/71 om samordning av trygdeordninger ("forordningen").

EFTA-domstolen bemerket at selv om gjeldende nasjonal lovgivning i seg selv er i samsvar med EØS-retten, kan en unnlatelse av å oppfylle forpliktelser oppstå på grunn av en forvaltningspraksis som er i strid med EØS-retten, dersom den til en viss grad er av fast og allmenn karakter. Domstolen fant at den aktuelle forvaltningspraksis oppfylte dette kriterium.

EFTA-domstolen tok for det første til følge påstanden om brudd på artikkel 1(f)(i) i forordningen. Domstolen forkastet Norges argument om at artikkelen bare utgjør en definisjonsnorm, som ikke i seg selv kan overtredes. Artikkel 1(f)(i) definerer forordningens personelle virkeområde for familiemedlemmer. Virkeområdet er avgjørende for en korrekt anvendelse av lovvalgsreglene i forordningen. En unnlatelse av å anvende bestemmelsen riktig setter derfor forordningens effektivitet på spill.

For det andre forkastet EFTA-domstolen påstanden om brudd på artikkel 76 i forordningen. ESA hadde ikke fremlagt tilstrekkelig bevis for hvordan bestemmelsen var brutt. I den sammenheng bemerket EFTA-domstolen spesielt at situasjonen beskrevet i stevningen også kan falle inn under artikkel 10 i forordning 574/72. Men stevningen inneholdt ikke tilstrekkelig informasjon til å avgjøre hvilke av disse to regler som kommer til anvendelse og som ville være brutt som følge av den aktuelle forvaltningspraksis.

Dommen er tilgjengelig i fulltekst på Internett, se www.eftacourt.int. Pressemeldingen er et uoffisielt dokument, og er ikke bindende for EFTA-domstolen