Høyesterett - bruk av samfunnsstraff ved grov narkotikaforbrytelse

Høyesterett avsa 3. mai 2013 tre dommer som gjaldt straffutmåling for grov narkotikaforbrytelse, og om det var grunnlag for å anvende samfunnsstraff, jf. straffeloven § 28a.

Avgjørelse    10. mai 2013    👤Aud Manger

Høyesterett avsa 3. mai 2013 tre dommer som gjaldt straffutmåling for grov narkotikaforbrytelse, og om det var grunnlag for å anvende samfunnsstraff, jf. straffeloven § 28a.

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside:

HR-2013-947-A:

Saken gjelder straffutmåling for grov narkotikaforbrytelse – erverv og oppbevaring av cirka 150 gram amfetamin, jf. straffeloven § 162 første ledd, jf. annet ledd. Når det ble tatt hensyn til domfeltes tilståelse, og til at deler av stoffet lå markert under normal styrkegrad, ville en straff av fengsel i ett år – slik lagmannsretten hadde kommet til – være passende.  Det sentrale spørsmål var om det var grunnlag for å anvende samfunnsstraff isteden, jf. straffeloven § 28a første ledd. Det ble tatt utgangspunkt i at Høyesterett i en rekke avgjørelser har stilt som vilkår for å anvende samfunnsstraff ved grove narkotikaforbrytelser at det foreligger klare og sterke rehabiliteringshensyn eller andre spesielle og tungtveiende grunner. Det ble pekt på at Høyesterett i de senere år har gått lenger enn tidligere i å anvende samfunnsstraff ved lovende rehabilitering, men at den klare hovedregel fortsatt var at det skal idømmes ubetinget fengsel. Uten lovendring var det ikke rom for vesentlige utvidelser i bruken av samfunnsstraff på dette området.

Da domfelte i saken ikke var i en situasjon der det forelå sterke og klare rehabiliteringshensyn eller andre spesielle eller tungtveiende grunner for å anvende samfunnsstraff, måtte de allmennpreventive grunner som tilsier ubetinget fengsel ved grove narkotikaforbrytelser, slå igjennom. Anken ble forkastet.  

 

HR-2013-948-A:

Saka gjeldt straffutmåling for narkotikabrotsverk, og hovudspørsmålet var om det var grunnlag for å nytte samfunnsstraff i staden for fengsel.

Høgsterett viste til avgjerda i sak HR-2013-00947-A tidlegare same dag. Saka no gjaldt likevel ei sak der straffa var fengsel i meir ein eitt år, og der det skal sterke grunnar til for å nytte samfunnsstraff.

Saka gjeldt grovt narkotikabrotsverk ved erverv av 187 gram amfetamin, og i tillegg to andre narkotikabrotsverk. Lagmannsretten hadde utmålt straffa til fengsel i eitt år og fire månader, og både aktor og forsvarar var einige i at det var straffa dersom det ikkje vart nytta samfunnsstraff.

Domfelte hadde misbrukt amfetamin i om lag eitt år, då han flytta frå byen og heim til foreldra der han kom frå. Han braut samstundes med narkotikamiljøet, og det er lagt til grunn at han også kutta ut misbruket. Dette skjedde utan bistand av det offentlege hjelpeapparatet. Han hadde heile tida stått i arbeid som fiskar, og det er lagt til grunn at han ikkje rusa seg om bord. Arbeidsgivaren forklara at han kunne ta opp att arbeidet som fiskar etter ei eventuell soning.

Høgsterett uttala at det var tvilsamt at det her kunne seiast å vere tale om rehabilitering i den meining dette var gitt i praksis om samfunnsstraff. Ikkje under noko omstende var det ein situasjon der soning i fengsel ville øydelegge den utviklinga som hadde vore. Det var då ikkje tilstrekkelege grunnar til å nytte samfunnsstraff.

Etter dette vart anken frå den domfelte forkasta.

 

HR-2013-949-A:

Saken gjaldt straffutmåling for grov narkotikaforbrytelse. Det var spørsmål om hensynet til domfeltes rehabilitering måtte medføre dom på samfunnsstraff fremfor ubetinget fengsel. Saken ble behandlet i sammenheng med HR-2013-00947-A og HR-2013-00948-A.

A var av tingretten funnet skylding blant annet i overtredelse av straffeloven § 162 andre ledd, jf. første ledd, for oppbevaring av drøyt 300 gram amfetamin med en gjennomsnittlig styrkegrad på 12 prosent. Staffen ble satt til fengsel i ett år. Etter As anke skjerpet Agder lagmannsrett straffen til fengsel i ett år og to måneder. A anket straffutmålingen til Høyesterett, og ba om samfunnsstraff.

Høyesterett forkastet anken. Det hadde funnet sted en utvikling i riktig retning, blant annet ved skolegang under soning av en tidligere dom og gjennom planer om ytterligere utdannelse. Men bildet var sammensatt. Det forelå totalt sett ikke rehabiliteringshensyn av en slik tyngde at samfunnsstraff ville være en riktig reaksjon på den grove narkotikaforbrytelsen A var funnet skyldig i, jf. straffeloven § 28a andre ledd.