Høyesterett - domstolenes kompetanse ved prøving av vedtak av Gjenopptakelseskommisjonen

Høyesterett avsa 29. mars 2012 dom i storkammer HR-2012-669-S om domstolenes kompetanse til å prøve vedtak av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker som nektet gjenåpning av straffesaken mot en av de domfelte i Baneheiasaken.

Avgjørelse    30. mars 2012    👤Lovdata

Høyesterett avsa 29. mars 2012 dom i storkammer HR-2012-669-S om domstolenes kompetanse til å prøve vedtak av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker som nektet gjenåpning av straffesaken mot en av de domfelte i Baneheiasaken.

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside:

En mann ble i 2002 dømt for voldtekt og overlagt drap av to mindreårige jenter. Straffen ble satt til forvaring i 21 år, med en minstetid på ti år. I 2008 fremmet han tre begjæringer om gjenåpning av straffesaken, der det ble anført at det forelå nye bevis i saken som måtte føre til gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3, alternativt etter straffeprosessloven § 392 annet ledd. Begjæringene ble avslått av Gjenopptakelseskommisjonen.

Den straffedømte tok ut stevning med krav om at Gjenopptakelseskommisjonens vedtak skulle kjennes ugyldige. Han anførte prinsipalt at domstolene har full kompetanse til å prøve kommisjonens vedtak, og at vilkårene for gjenåpning i blant annet straffeprosessloven § 391 nr. 3 og § 392 annet ledd var oppfylt. Subsidiært anførte han at vedtakene var beheftet med nærmere angitte feil. Staten tok til motmæle, og anførte at rettens prøving måtte begrenses til kommisjonens generelle lovtolkning og saksbehandling.

Tingretten besluttet å dele hovedforhandlingen etter tvisteloven § 16-1, slik at den i første omgang ble begrenset til spørsmålet om hvilken prøvingsadgang domstolene har. Dersom retten skulle komme til at prøvingsadgangen var begrenset på den måten staten anførte, måtte gyldigheten av vedtakene avgjøres på dette grunnlag.

Etter tingrettens syn var domstolenes prøvingsadgang begrenset, men ikke så begrenset som staten anførte. Innenfor rammen av de grenser den mente gjaldt for prøvingen, fant tingretten ingen feil ved kommisjonens avgjørelse. Staten ble derfor frifunnet.   

Den straffedømte anket og søkte om tillatelse til å bringe saken direkte inn for Høyesterett. Ankeutvalget ga slik tillatelse for så vidt gjaldt anførselen om at domstolene har full kompetanse til å prøve kommisjonens vedtak, og presiserte at forhandlingene for Høyesterett skulle begrenses til å gjelde hvilken prøvingskompetanse domstolene har. Justitiarius besluttet at saken skulle behandles i storkammer.

Høyesterett tok utgangspunkt i at en domfelt som har fått avslag på en begjæring om gjenåpning, kan anlegge gyldighetssøksmål for domstolene for prøving av Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse. Spørsmålet var om det var grenser for domstolenes prøvingskompetanse. 

Det finnes ikke lovregler som direkte regulerer omfanget av prøvingskompetansen, men Høyesterett fant at forhistorien og forarbeidene til etableringen av ordningen med en egen gjenopptakelseskommisjon viste at lovgiver ikke hadde ment at domstolene skulle ha full prøvingsadgang. I proposisjonen til lovendringen hadde riktignok Justisdepartementet uttalt at det for kommisjonens vedtak skulle gjelde de samme reglene som for forvaltningsvedtak ellers, men dette kunne ikke leses slik at departementet mente at domstolene skulle ha full prøvingsadgang. Høyesterett viste særlig til at departementet uttrykkelig hadde avvist en ordning med full prøving etter straffeprosesslovens system, og at det da ikke var grunn til å tro at departementet hadde ment at det istedenfor skulle kunne skje en full prøving ved sivile søksmål. Justiskomiteen måtte forstås på samme måten.

Høyesterett uttalte at utgangspunktet for etableringen av Gjenopptakelseskommisjonen særlig var behovet for distanse mellom domstolene og den instans som skulle avgjøre gjenåpningsbegjæringer. Lovgiver var derfor avvisende til at kommisjonens avgjørelser skulle kunne prøves fullt ut ved straffeprosessuelt kjæremål. Denne holdningen måtte ha gjennomslagskraft også i forhold til det sivilprosessuelle sporet.

Etter dette vurderte Høyesterett mer konkret hva domstolene kan prøve når kommisjonen har avslått begjæringer om gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 og § 392 annet ledd.

At domstolene kan prøve kommisjonens generelle tolkning av nevnte bestemmelser, fant Høyesterett klart.

Derimot kan kommisjonens bevisbedømmelse ikke prøves. Det ble vist til at de hensyn som bar etableringen av en egen kommisjon, hadde særlig relevans for bevisbedømmelsen, og at det ville være i strid med tanken bak etableringen av kommisjonen om domstolene skulle kunne gjøres til en arena for omkamp om bevisene.

Heller ikke den konkrete rettsanvendelsen kan prøves. Siden § 391 nr. 3 og § 392 annet ledd til dels gir anvisning på meget skjønnsmessige vurderinger, må kommisjonen gå relativt grundig inn på de bevisene som ble ført i straffesaken for å ta standpunkt til en gjenåpningsbegjæring, og domstolene kan ikke overprøve kommisjonens konkrete rettsanvendelse uten å gjøre det samme. En prøving av rettsanvendelsen ville derfor reelt sett lett åpne for en omkamp om bevisbedømmelsen, noe som ville være i strid med lovgivers forutsetninger.

Endelig må domstolene prøve at kommisjonen har fulgt grunnleggende saksbehandlingsregler – for eksempel at kravene til habilitet og kontradiksjon er oppfylt. Med mindre det er tale om grove og åpenbare feil, faller imidlertid andre sider av kommisjonens saksbehandling utenfor prøvingsadgangen. Høyesterett nevner særlig at det ville bryte med grunntanken bak etableringen av kommisjonen om domstolene kunne overprøve kommisjonens vurderinger av hvilke utredninger av saken som er nødvendige.

De nevnte grenser for prøvingsadgangen var etter Høyesteretts syn verken i strid med Grunnloven § 88 eller andre forfatningsregler eller prinsipper. Grensene innebar heller ikke et brudd på EMK artikkel 6 nr. 1.

At reglene på gjernings- og domstidspunktet ga rett til å benytte straffeprosessuelt  kjæremål mot nektelser av gjenåpning – med full prøvingsadgang for kjæremålsinstansen – innebar ikke at Grunnloven § 97 forbød å anvende de nevnte prøvingsbegrensingene i den konkrete saken. Bestemmelsen er ikke til hinder for at nye prosessuelle regler anvendes på eldre forhold, selv om det medfører at stillingen for den person det gjelder, blir mindre gunstig. Det er mulig at det må gjøres visse reservasjoner i dette der de prosessuelle endringene skjer mens en sak står for domstolene, men det var ikke tilfellet her.

Anken ble forkastet.