Høyesterett - Grensen mellom en arbeidstaker og en oppdragstaker

Høyesterett avsa 20. mars 2013 to dommer, HR-2013-628-A og HR-2013-630-A, om hvorvidt henholdsvis en som hadde avtale om å være beredskapshjem for barnevernet og en som arbeidet for kommunen som avlaster for en familie med et multifunksjonshemmet barn, var å anse som ansatte eller om de var oppdragstakere.

Avgjørelse    27. mars 2013    👤Knut Davidsen

Høyesterett avsa 20. mars 2013 to dommer, HR-2013-628-A og HR-2013-630-A, om hvorvidt henholdsvis en som hadde avtale om å være beredskapshjem for barnevernet og en som arbeidet for kommunen som avlaster for en familie med et multifunksjonshemmet barn, var å anse som ansatte eller om de var oppdragstakere.

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettsider:

Til HR-2013-628-A:

Saken gjelder om den private avtaleparten i en kontrakt om plassering av barn i et statlig beredskapshjem skal anses som oppdragstaker eller som arbeidstaker.

De tradisjonelle kriteriene som etter forarbeidene skal vektlegges ved avgjørelsen av om en står overfor et arbeidsforhold ga etter flertallets syn ikke grunnlag for en sikker konklusjon. Flertallet la stor vekt på at oppdraget etter sin karakter avviker markert fra ordinære arbeidsforhold. Kjernen i oppdraget er å stille til rådighet et hjem hvor fosterbarnet så langt mulig skal være som et familiemedlem. En slik oppgave skiller seg i sine grunntrekk klart fra forhold som det er naturlig å karakterisere som «arbeid i annens tjeneste».

Flertallet la også betydelig vekt på Stortingets behandling av en ny lov om pensjonsordning for oppdragstaker i statlige beredskaps- eller familiehjem. Lovgiveren bygget her – som en grunnleggende forutsetning for vedtakelsen av loven – på den rettsoppfatning at det ikke dreide seg om arbeidsforhold.

Mindretallet (en dommer) mente at de tradisjonelle avveiningsmomentene trakk sterkt i retning av at det foreligger et arbeidsforhold. Det kunne etter hennes syn ikke endre dette at det er hjemmet som er omsorgsbasen. Under noen tvil kom mindretallet til at heller ikke loven om pensjonsordning kunne være avgjørende siden forarbeidene ikke har noen selvstendig drøftelse av arbeidstakerbegrepet.

 

Til HR-2013-630-A:
Saken gjelder spørsmålet om en avlaster i en familie med særlig tyngende omsorgsarbeid var å anse som arbeidstaker i kommunen, og dermed hadde krav på feriepenger.

A arbeidet i to måneder sommeren 2008 og fra januar 2009 til august 2010 som avlaster for en familie med et sterkt funksjonshemmet barn, som hadde fått vedtak om rett til 60 timer avlastning per måned. Arbeidet skjedde på grunnlag av fire tidsbegrensede standard oppdragskontrakter mellom A og kommunen. Ifølge disse var hun oppdragstaker, og hadde ikke rett til feriepenger. Hun krevde likevel feriepenger, og gjorde gjeldende at hun reelt sett var arbeidstaker, jf. ferieloven § 2

Høyesterett gav A medhold. De momentene som i henhold til rettspraksis og lovforarbeider inngår i helhetsvurderingen av om man står overfor en arbeids- eller oppdragstaker, talte etter Høyesteretts syn med tyngde for at A var arbeidstaker. Når omstendighetene rundt avtaleforholdet nærmest entydig trakk i retning av at det var tale om en arbeidsavtale, endret ikke forholdet karakter selv om det skaper utfordringer å forene arbeidstakerrettigheter med hensynet til brukermedvirkning. Av prinsipielle grunner ville det være uakseptabelt å konkludere med at en person ikke er arbeidstaker fordi dette etter arbeidsmiljøloven ville gi vedkommende for sterkt vern. Løsninger for å tilgodese brukerstyring og behov for fleksibilitet må i tilfelle finnes innenfor arbeidsmiljølovens rammer.