Høyesterett - heving og erstatning etter kjøp av finansielle produkter

Høyesterett avsa 20. desember 2012 dom HR-2012-2382-A som gjaldt krav om heving og erstatning etter kjøp av finansielle produkter. Det var spørsmål om banken i tilstrekkelig grad hadde informert om muligheten for at notene kunne bli terminert på grunn av verdifall i markedet, og om banken var ansvarlig for de tap kundene led ved å investere i noten.

Avgjørelse    20. desember 2012    👤Randi Bjørhei

Høyesterett avsa 20. desember 2012 dom HR-2012-2382-A som gjaldt krav om heving og erstatning etter kjøp av finansielle produkter. Det var spørsmål om banken i tilstrekkelig grad hadde informert om muligheten for at notene kunne bli terminert på grunn av verdifall i markedet, og om banken var ansvarlig for de tap kundene led ved å investere i noten.

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside:

Saken gjelder krav om heving og erstatning etter kjøp av finansielle produkter.

Våren 2007 tilbød Fokus Bank sine mer velstående privatkunder å investere i et nytt produkt, Senior Bank Loans Linked Note 1 2007-2010 ("noten"). Utsteder var ING-Bank. Noten var innrettet slik at investor skjøt inn 500 000 kroner og ING 1,5 millioner kroner. Det samlede beløp ble investert i et fond som i hovedsak besto av en portefølje av andeler av pantelån gitt til amerikanske virksomheter av amerikanske banker, SBL-andeler. Det fremgikk av avtalen at noten ville bli terminert dersom verdien sank til 20 % eller mindre av verdien på tegningstidspunktet.

Som følge av finanskrisen falt verdien av SBL-andeler dramatisk. Det hang sammen med at bankene måtte selge slike låneandeler til langt under deres underliggende verdi. Det store verdifallet førte til at noten ble terminert i februar 2009. Investorene tapte 87,6 prosent av det de hadde investert.

En rekke investorer saksøkte Fokus Bank med krav om heving og erstatning. Oslo tingrett kom til at bankens informasjon om noten før kjøpet hadde vært mangelfull, men at de mest erfarne investorene burde ha reklamert tidligere. Tingretten gav derfor tolv saksøkere medhold, mens 17 ikke fikk medhold. Lagmannsretten mente det ikke var noe vesentlig å utsette på bankens informasjon, og gav ingen av saksøkerne medhold. Èn av de fagkyndige meddommerne i lagmannsretten dissenterte.

Høyesterett kom til samme resultat som lagmannsretten.

Det var opplyst i informasjonsmaterialet at hele investeringen kunne gå tapt i en ekstrem situasjon. Finanskrisen var en slik ekstrem situasjon, og banken kunne ikke bebreides for ikke å ha omtalt konsekvensene for noten av en slik uforutsett hendelse. Forutsetningen var imidlertid at kundene var gjort kjent med termineringsadgangen – hvilket de var – og at informasjonsmaterialet samlet sett gav et bilde av noten som ville sette investorene i stand til selv å forstå at en likviditetskrise i markedet innebar risiko for et slikt utfall. Etter å ha gjennomgått informasjonsmaterialet kundene hadde hatt anledning til å sette seg inn i, kom Høyesterett til at dette kravet var oppfylt. Det gjaldt selv om informasjonsmaterialet – sett i ettertid – med fordel kunne vært tydeligere. Retten fant det også vanskelig å se at en sterkere fremheving av at det var markedsverdien av SBL-andeler som bestemte verdien av noten, eller av risikoen forbundet med en likviditetskrise i markedet, ville vært egnet til å virke inn på kundenes investeringsbeslutninger.

Da saken var prinsipiell og det beror på et skjønn hvor strenge krav som her må stilles til bankens informasjon, ble kundene ikke pålagt å dekke bankens sakskostnader.