Høyesterett - Krav om erstatning etter personopplysningsloven

Høyesterett avsa 31. januar 2013 dom HR-2013-234-A om hvorvidt det var grunnlag for oppreisningserstatning til arbeidstaker som var blitt oppsagt etter at hans arbeidsgiver hadde benyttet informasjon fra en GPS-logg sammen med timelister.

Avgjørelse    4. februar 2013    👤Lovdata

Høyesterett avsa 31. januar 2013 dom HR-2013-234-A om hvorvidt det var grunnlag for oppreisningserstatning til arbeidstaker som var blitt oppsagt etter at hans arbeidsgiver hadde benyttet informasjon fra en GPS-logg sammen med timelister.

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettsider:

Saken gjelder en arbeidstakers krav mot arbeidsgiver om oppreisningserstatning etter personopplysningsloven § 49.

Et renovasjonsfirma hadde innført et elektronisk administrasjons-, navigasjons og rapporteringsverktøy – i den hensikt å effektivisere og forbedre driften av selskapets virksomhet. En vesentlig del av systemet besto i at sjåførene på renovasjonsbilene skulle rapportere elektronisk til selskapets kontor i forbindelse med håndteringen av de enkelte søppeldunker på ruten. Da det oppsto konkret mistanke om at en arbeidstaker tok uberettigete pauser under arbeidet, og om at han førte opp urettmessig overtid i sine timelister, sammenholdt ledelsen timelistene med den elektroniske loggen. Undersøkelsen bekreftet mistanken, og arbeidstakeren ble sagt opp.

Arbeidstakeren gikk til søksmål med krav om oppreisningserstatning og om at oppsigelsen var ugyldig. Ingen av kravene førte frem for tingretten. Arbeidstakeren anket bare over den delen av tingrettens dom som gjaldt oppreisningserstatning. Lagmannsretten kom til samme resultat som tingretten. Både tingretten og lagmannsretten fant at arbeidsgiver hadde behandlet personopplysninger i strid med personopplysningsloven da loggen ble sammenholdt med timelistene, men at det etter en helhetsvurdering ikke var grunnlag for å tilkjenne oppreisningserstatning.

Høyesterett kom til samme resultat. Flertallet på fire dommere mente at det var i strid med personopplysningsloven å sammenstille den elektroniske loggen med arbeidstakerens timelister. Det dreide seg om bruk til et nytt formål. Mens det opprinnelige formålet var å forbedre administrasjon og drift av selskapet, gjaldt den nye bruken kontroll med enkeltansatte. De tidligere instanser bygget – med støtte i praksis fra Datatilsynet og Personvernnemnda – på at personopplysningsloven § 11 første ledd bokstav c innebærer en lempning av de krav som følger av §§ 8 og 9. Flertallet i Høyesterett mente imidlertid at § 11 første ledd bokstav c stiller opp et tilleggskrav.

Etter en relativt bred drøftelse av de faktiske forhold i saken fant flertallet at sammenstillingen av opplysningene med timelistene innebar et brudd på § 11 første ledd bokstav c. Den nye bruken skjedde til et klart annet formål, som falt utenfor arbeidstakers rimelige forventninger. Ut fra en avveining av de hensyn som gjorde seg gjeldende, ble oppreisningserstatning imidlertid ikke tilkjent.

Mindretallet på én dommer tolket loven på samme måte som de tidligere instanser, dvs. at § 11 første ledd bokstav c innebærer en lempning av kravene i §§ 8 og 9, og at gjenbruk til nytt formål i prinsippet kan hjemles direkte i §§ 8 og 9. I motsetning til de tidligere instanser fant mindretallet at arbeidsgiverens konkrete bruk av opplysningene hadde grunnlag i § 8 bokstav f.