Høyesterett - merverdiavgift ved advokattjenester for utenlandske klienter

Høyesterett avsa 11. oktober 2012 dom HR-2012-1939-A om et norsk advokatfirma skal fakturere med merverdiavgift ved utførelse av prosessoppdrag for utenlandske klienter, jf. merverdiavgiftsloven av 1969 § 16 første ledd nr. 1 bokstav a.

Avgjørelse    16. oktober 2012    👤Lovdata

Høyesterett avsa 11. oktober 2012 dom HR-2012-1939-A om et norsk advokatfirma skal fakturere med merverdiavgift ved utførelse av prosessoppdrag for utenlandske klienter, jf. merverdiavgiftsloven av 1969 § 16 første ledd nr. 1 bokstav a.

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside:

Saken gjelder om et norsk advokatfirma skal fakturere med merverdiavgift ved utførelse av prosessoppdrag for utenlandske klienter. Merverdiavgiftsloven av 1969 § 16 første ledd nr. 1 bokstav a fastsetter at det ikke skal betales merverdiavgift her i landet ved omsetning av varer og tjenester "til utlandet". I forskrifter til bestemmelsen er det fastsatt at det gjelder et generelt avgiftsfritak for såkalt fjernleverbare tjenester når mottaker av tjenesten er næringsdrivende hjemmehørende i utlandet. Fjernleverbare tjenester er tjenester hvor utførelsen eller leveringen av tjenesten etter tjenestens art ikke eller vanskelig kan knyttes til noe bestemt sted.

Konkret gjaldt saken selskapet Norwegian Claims Link AS (NCL), som hadde bistått utenlandske forsikringsselskap i forbindelse med krav knyttet til eierskifteforsikringer som selskapene hadde solgt i Norge. I de tilfelle hvor sakene gikk til retten, hadde NCL prosessfullmakt og tok seg av saksforberedelse og oppmøte under en eventuell hovedforhandling.

Det var enighet mellom partene om at vanlig rådgivningsvirksomhet overfor næringsdrivende klient i utlandet som hovedregel vil være en fjernleverbar tjeneste som det ikke skal betales avgift av i Norge. Høyesterett la videre til grunn at prosessoppdrag i form av oppmøte for norske domstoler er en tjeneste som etter sin art kan knyttes til et bestemt fysisk sted, nemlig den aktuelle domstolen, og som skal avgiftsbelegges i Norge. Spørsmålet i saken var derfor om arbeid som utføres som del av den skriftlige saksforberedelsen måtte anses som fjernleverbare tjenester eller ikke.

Høyesterett kom, blant annet under henvisning til Rt. 2004 side 2000, til at avgjørelsen måtte bero på hva som var avtalt mellom partene og hva som på denne bakgrunn og ut fra tjenestens art var den mest naturlige avgrensning av tjenesteytelsen. På denne bakgrunn fant Høyesterett at ytelser i form av saksforberedelse som del av et prosessoppdrag ikke kunne anses som en separat fjernleverbar tjeneste, og at tjenesten derfor var avgiftspliktig i Norge.

Høyesterett kom videre til at vilkårene for ileggelse av tilleggsavgift var oppfylt, idet selskapet hadde opptrådt uaktsomt da prosessoppdragene ikke ble fakturert med merverdiavgift. Heller ikke fant Høyesterett grunnlag for å sette vedtaket til side på grunnlag av påstått usaklig forskjellsbehandling.