Høyesterett - Pasients klagerett over utlevering av journal

Høyesterett avsa 8. november 2011 dom HR-2011-2072-A om hvorvidt en pasient har rett til å klage over pålegg om å utlevere hans pasientjournal, når pålegget var rettet mot hans lege i forbindelse med kontroll av legens virksomhet.

Avgjørelse    14. november 2011    👤Lovdata

Høyesterett avsa 8. november 2011 dom HR-2011-2072-A om hvorvidt en pasient har rett til å klage over pålegg om å utlevere hans pasientjournal, når pålegget var rettet mot hans lege i forbindelse med kontroll av legens virksomhet.

NAV Kontroll Midt-Norge påla i 2007 en lege å utlevere ”fullstendige journalopplysninger” om tolv navngitte pasienter for et nærmere angitt tidsrom, deriblant A. Pålegget ble gitt med hjemmel i folketrygdloven § 21-4 (i dag står bestemmelsen i § 21-4c andre ledd), som ledd i kontroll med legens virksomhet. Legen påklaget pålegget til Arbeids- og velferdsdirektoratet, men klagen ble ikke tatt til følge.

A påklaget det samme pålegget. Han gjorde gjeldende at utleveringspålegget var et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2. NAV Kontroll avviste klagen. Klage over avvisningsvedtaket førte heller ikke frem. Saken ble deretter brakt inn for Sivilombudsmannen, som konkluderte med at ”[p]ålegget fremstår som et selvstendig tiltak overfor pasientene, og må anses som et enkeltvedtak som kan påklages av dem”. Tingretten kom til samme resultat som Sivilombudsmannen, og lagmannsretten forkastet anken. Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet anket til Høyesterett over rettsanvendelsen.

Høyesterett kom til at anken måtte tas til følge. Utleveringspålegget var en prosessledende avgjørelse som inngikk som ledd i en undersøkelsessak mot legen. Høyesterett viste til at det følger av forvaltningslovens forarbeider at det går et skille mellom prosessledende avgjørelser og enkeltvedtak, og at prosessledende avgjørelser normalt ikke kan påklages.

Høyesterett uttalte videre at selv om det unntaksvis kan være grunnlag for å betrakte prosessledende avgjørelser som enkeltvedtak, forelå det ikke reelle hensyn som tilsa at dette var tilfellet her. Selv om pasienten har et sterkt beskyttelsesverdig behov for å forhindre spredning av personopplysninger, er dette vernet ikke absolutt, jf. pasientrettighetsloven § 3-6. Pasientens krav på at det bevares taushet om opplysninger i hans journal, rakk ikke lenger enn det som følger av lovgivningen om taushetsplikt – likevel slik at opplysningene ikke spres utenfor den krets lovgiver har åpnet for, men innenfor et lukket system. Dette tilsa at pålegget ikke var bestemmende for As rettigheter, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a jf. bokstav b, jf. forvaltningsloven § 28.