Høyesterett – overtredelse av naturvernloven

Høyesterett avsa 23. januar 2012 dom HR-2012-168-A om lovanvendelsen i straffesak om overtredelse av naturvernloven § 5 og plan- og bygningsloven § 93 bokstav i.

Avgjørelse    27. januar 2012    👤Lovdata

Høyesterett avsa 23. januar 2012 dom HR-2012-168-A om lovanvendelsen i straffesak om overtredelse av naturvernloven § 5 og plan- og bygningsloven § 93 bokstav i.

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside:

Et veilag hadde foretatt arbeider på et gammelt veifar i et landskapsvernområde. Formålet med arbeidene var å gjøre veifaret egnet for bruk av moderne traktorer. Arbeidet besto blant annet i at bredden ble økt, kuler i terrenget ble jevnet ut, store steiner flyttet, det ble gravd skjæringer og på enkelte steder ble veien plassert høyere i terrenget. Naturvernloven § 5 bestemmer at i landskapsvernområder må det ikke iverksettes tiltak som vesentlig kan endre landskapets art eller karakter, og plan- og bygningsloven § 93 bokstav i bestemmer at vesentlige terrenginngrep ikke må foretas uten kommunens tillatelse.

Det ble utferdiget forelegg mot lederen av veilaget for overtredelse av disse bestemmelsene. Dette ble ikke vedtatt, og oversendt tingretten for pådømmelse etter straffeprosessloven § 268. Veilagslederen ble dømt i tingretten, men frifunnet i lagmannsretten. Det bestemmende mindretallet – tre meddommere – så det slik at arbeidene var å anse som vedlikehold, og derfor ikke i strid med naturvernloven § 5. Dette mindretallet så det også slik at det da heller ikke dreide seg om brudd på plan- og bygningsloven § 93 bokstav i.

Høyesterett fant under dissens 4-1 at det bestemmende mindretallets frifinnelse bygget på uriktig lovanvendelse, og opphevet lagmannsrettens dom med ankeforhandling. Flertallet fremhevet at spørsmålet om det foreligger en overtredelse av naturvernloven § 5 må avgjøres på grunnlag av en vurdering av hvordan natur- og kulturlandskapet fremstår henholdsvis før og etter de aktuelle arbeidene, herunder hvordan det vil fremstå når noen tid er gått, tatt i betraktning påregnelig bruk av veien. Noen slik nærmere vurdering lå ikke til grunn for frifinnelsen. Heller ikke det bestemmende mindretallets frifinnelse for overtredelse av plan- og bygningsloven § 93 bokstav i var forankret i noen vesentlighetsvurdering, slik at også denne ble opphevet.

Den dissenterende dommer – Skoghøy – fant at den beskrivelse det bestemmende mindretall hadde gitt av de arbeidene som var foretatt, ikke tilsa at landskapets art eller karakter var blitt vesentlig endret, og mente derfor at påtalemyndighetens anke over frifinnelsen for overtredelse av naturvernloven måtte forkastes. Beskrivelsen tilsa også etter hans mening at arbeidene falt utenfor plan- og bygningsloven § 93 bokstav i, og lovanvendelsen var da riktig.