Høyesterett – søksmål etter arveloven § 19

Høyesterett avsa 17. november 2011 kjennelse HR-2011-2144-A og dom HR-2011-2146-A om tvunget prosessfellesskap etter arveloven § 19.

Avgjørelse    23. november 2011    👤Lovdata

Høyesterett avsa 17. november 2011 kjennelse HR-2011-2144-A og dom HR-2011-2146-A om tvunget prosessfellesskap etter arveloven § 19.

 

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside:

 

Kjennelse HR-2011-2144-A

Saken gjelder spørsmål om tvungent prosessfellesskap ved omstøtelsessøksmål etter arveloven § 19.

C sitter i uskiftet bo etter sin ektemann som døde i 2006. De har to barn, B og A. A har gått til søksmål mot broren med krav om omstøtelse av gaver gitt fra uskifteboet i 2007. Gavemottakeren, B, ble frifunnet i tingretten. A anket tingrettens dom til Gulating lagmannsrett. Det prosessuelle spørsmål hadde ikke vært tema for tingretten. Lagmannsretten flertall kom til at også giveren måtte saksøkes i et tilfelle hvor mottaker ikke måtte gi noe tilbake til giver ved en omstøtelse. Tingrettens dom ble opphevet, og saken avvist fra tingretten.

Høyesterett var enig med lagmannsretten i at giveren måtte gjøres til part sammen med gavemottaker ved søksmål etter arveloven § 19 også i de rene gavetilfellene. Rt. 2010 side 1361, som gjaldt gavesalg av fast eiendom fra et uskiftebo, ga en viss støtte for resultatet, men det avgjørende var at reelle hensyn ikke kunne begrunne en annen løsning.

Høyesterett vurderte så om feilen kunne rettes, jf. tvisteloven § 16-5. Kravet til nærhet i første ledd var oppfylt, og § 16-5 annet ledd var i utgangspunktet heller ikke til hinder for at det burde gis adgang til retting. Siden vurderingen etter annet ledd ”sterkt å bebreide” og ”tungtveiende grunner” kunne reise spørsmål om vurderinger av faktiske forhold, viste Høyesterett til at giver dersom hun ble søkt trukket inn som part, måtte få anledning til å uttale seg om dette. Tingretten måtte derfor treffe den endelige avgjørelsen om retting. Høyesterett uttalte for øvrig at virkningen av retting er at den mangelfulle prosesshandling får fristavbrytende virkning.

Tingrettens dom og lagmannsrettens kjennelse ble etter dette opphevet, og tingretten ble pålagt å sette en frist for å rette stevningen og trekke inn giver ved siden av gavemottaker i saken.

 

Dom HR-2011-2146-A

Saken gjelder disposisjoner i strid med arveloven § 19 – tvungent prosessfellesskap

B, tok ut forliksklage mot broren, A, og krevde omstøtt en rekke disposisjoner mor, som satt i uskiftet bo, hadde foretatt til gunst for ham. Mor ble ikke gjort til part i forlikslagen, og døde før forliksrådet behandlet saken. Forliksrådet avsa dom i samsvar med klagers påstand.

A anket forliksrådets avgjørelse ved stevning til tingretten, men tapte også der. Han anket så til lagmannsretten. Her gjorde han, under henvisning til tvisteloven § 1-3 (2) og Rt. 2010 side 1361 gjeldende at forliksrådets og tingrettens dommer måtte oppheves og saken avvises. Det ble vist til at mor skulle vært saksøkt, og at etter hennes død skulle dødsboet vært trukket inn. Lagmannsretten fremmet saken, og forkastet anken. Han anket så til Høyesterett, og spørsmålet om avvisning på grunn av tvungent prosessfellesskap ble tillatt fremmet.

Høyesterett forkastet anken. Den feil som besto i at mor ikke var gjort til part, jf. Rt. 2010 side 1361 og avgjørelsen i sak 2011/522, bortfalt da hun døde. Det var da ingen feil av forliksrådet å realitetsbehandle saken. Det var heller ingen feil at dødsboet ikke ble trukket inn da saken sto for tingretten. I dødsboet etter mor var bare de to sønnene loddeiere, og et krav om at også dødsboet skulle trekkes inn i saken er da i realiteten et krav om at saksøker skal gjøre seg selv til egen motpart, i tillegg til å gjøre motparten til motpart én gang til. Noe reelt behov for å få saken avgjort også i forhold til dødsboet, jf. tvisteloven § 1-3 (2) forelå derfor ikke.