Høyesterett – straffutmåling for brudd på forurensningsloven, arbeidsmiljøloven og brann- og eksplosjonsvernloven

Høyesterett avsa 19. januar 2012 dom HR-2012-149-A om straffutmåling etter at et større tankanlegg i Slørvåg i Gulen kommune eksploderte og spredte forurensning over et stort område.

Avgjørelse    24. januar 2012    👤Beate Kronen

Høyesterett avsa 19. januar 2012 dom HR-2012-149-A om straffutmåling etter at et større tankanlegg i Slørvåg i Gulen kommune eksploderte og spredte forurensning over et stort område.

 

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside:

Saken gjelder straffutmåling ved brudd på forurensningsloven, arbeidsmiljøloven og brann- og eksplosjonsvernloven, og om lagmannsretten hadde handlet i strid med det kontradiktoriske prinsipp.

Vest Tank AS har et større tankanlegg i Sløvåg i Gulen kommune. Uten å ha tillatelse mottok anlegget 310 kubikkmeter sterkt basisk avfall fra avsvovling av bensin. I tillegg ble det – også uten å ha tillatelse – tatt imot og renset 180 000 kubikkmeter bensin. Rensingen foregikk ved at bensinen ble tilsatt lut og en del av svovelforbindelsene i bensinen ble skilt ut. Bensinen ble deretter pumpet tilbake i tankskipene som leverte bensinen. Avfallet – som var sterkt basisk og med høyt innhold av giftig svovelforbindelse – ble igjen i tankene. Avfallet representerte etter hvert et problem for bedriften. Det ble gjort en del undersøkelser for å finne eventuelle tidligere erfaringer med håndtering av denne typen avfall. Det ble funnet en meget dyr løsning som ikke ble ansett aktuell. En rådgiver foreslo deretter at man kunne nøytralisere avfallet ved å tilsette saltsyre og deretter rense avfallet ved eget anlegg. Man fant ikke opplysninger om at andre hadde erfaring fra tilsvarende prosess. Det ble gjort noen tester i forkant, som ikke fremsto som lovende. Likevel ble prosessen gjennomført. Resultatet ble at tanken eksploderte og at det spredte seg forurensning over et stort område. Mange mennesker fikk helseplager. Det ble også skapt stor fare for de som befant seg på tankanlegget – i tillegg til betydelige materielle skader.

Det objektive gjerningsinnholdet i forurensningsloven § 78 første ledd bokstav a, jf. annet ledd annet straffalternativ var oppfylt. Både bensinrensingen og prosessen med saltsyretilsettingen i lutavfallet var tiltak som kunne medføre forurensning i strid med forurensningsloven. Det var også skapt fare for ”menneskers liv eller helbred”, jf. annet ledd annet straffalternativ. Skyldkravet etter bestemmelsens første ledd er forsett eller uaktsomhet, og etter annet ledd annet straffalternativ er det tilstrekkelig at gjerningsmannen kunne innsett følgen (culpa levissima). Høyesterett kom til at lagmannsrettens dom ga grunnlag for å konstatere at den daglige lederen hadde utvist forsett i forhold til første ledd og grov uaktsomhet i forhold til annet ledd annet straffalternativ. Det forelå også forsettlig overtredelse av arbeidsmiljøloven og brann- og eksplosjonsvernloven. Straffen ble satt til fengsel i to år og tap av retten til å lede virksomhet som krever tillatelser fra Klima- og forurensningsdirektoratet eller direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.

Videre var det spørsmål om lagmannsretten hadde begått en saksbehandlingsfeil da den siterte en setning fra en amerikansk rapport som ikke hadde vært dokumentert under ankeforhandlingen. En av de tiltalte hadde henvist til og sitert fra det samme punktet i rapporten i et notat som var lagt frem for lagmannsretten. De to sitatene hadde langt på vei samme innhold og var ikke i konflikt med hverandre. Temaet sitatet knyttet seg til hadde også stått sentralt ved lagmannsrettens behandling og hadde vært gjenstand for kontradiksjon. Høyesterett la derfor til grunn at lagmannsretten ikke hadde begått noen saksbehandlingsfeil da den siterte fra den amerikanske rapporten.

Også rådgiveren var tiltalt for medvirkning til overtredelse av § 78 første ledd bokstav a, jf. annet ledd annet straffalternativ. Lagmannsrettens flertall frifant ham. Høyesterett kom til, basert på lagmannsrettens beskrivelse av rådgiverens forhold, at det var klart at det objektivt sett forelå medvirkning. I tillegg beskrev lagmannsretten subjektive elementer som tilsa at det berodde på en rettsanvendelsesfeil når lagmannsrettens flertall hadde frifunnet rådgiveren. Det forelå likevel ikke grunnlag for å avsi ny fellende dom, og lagmannsrettens frifinnelse av rådgiveren ble opphevet.