Grunnloven

Høyesterett, Stortinget og prøvingsretten

1. juni 2015 kodifiserte Stortinget domstolenes rett og plikt til å prøve Stortingets lovgivning mot Grunnloven. Bli med på et streiftog gjennom prøvingsrettens juss og historie. 

Artikkel    12. juni 2015    👤Arnulf Tverberg

De lange linjers juss

I 1866, i en sak mellom marineløytnant Wedel-Jarlsberg og Marine- og postdepartementet, stilte høyesterettsjustitiarius Peder Carl Lasson, spørsmålet:

«Hvad har Høiesteret at afgjøre, naar der forelægges paa een Gang Grundlov og ... Lov»?

Grunnlovgiver, Stortinget, tenkte seg godt om, og 1. juni 2015 – 149 år senere – kom svaret i § 89:

«I saker som reises for domstolene, har domstolene rett og plikt til å prøve om lover og andre beslutninger truffet av statens myndigheter strider mot Grunnloven.»

Det ypperste uttrykk for Høyesteretts makt

Forfatningens ypperste uttrykk for Høyesteretts makt over Stortingets lovgivning er dermed skrevet tydelig inn i Grunnloven selv. Prøvingsretten, som lenge har hatt status som «sikker konstitusjonell sedvanerett» (Rt. 1976 s. 1), ble dermed kodifisert. Dette skjedde for øvrig samme måned som Høyesterett feiret sitt 200-årsjubileum.

Det hører med til historien at justitiarius Lasson i 1866 selv svarte i samme åndedrag som spørsmålet ble stilt:

«Da har det, saavidt jeg kjender Statsretslæren, almindeligen været vedtaget, at forsaavidt man ikke kan paalægge Domstolen at dømme efter begge Love paa en gang, saa maa de nødvendigvis foretrække Grundloven, ... »

Hvorfor prøvingsrett?   

Prøvingsretten innebærer også en prøvingsplikt for domstolene. Den gir domstolene i oppgave å kontrollere at Stortinget (og den utøvende makt) i alminnelighet holder seg innenfor Grunnlovens grenser. Derfor var det naturlig at prøvingsretten ble plassert som ny § 89 i Grunnlovens kapittel D («Om den dømmende makt»).

Prøvingsretten har likevel først og fremst vernet individene mot at Stortingets lovgivning strider mot Grunnlovens menneskerettigheter. Vernet er nå forutsatt i Grunnloven § 92: «Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene». Prøvingsretten er ett viktig virkemiddel for å oppfylle kravet i § 92.

Visshet hos Stortinget om en etterfølgende mulighet for prøving for domstolene kan forebygge grunnlovsbrudd. Dette er trolig prøvingsrettens viktigste funksjon, selv om den normalt er lite synlig.  Dersom det likevel går galt og Grunnloven trås for nær, kan og må domstolene la være å anvende den grunnlovsstridige lovbestemmelsen.

Spenningen mellom flertallsdemokrati og mindretallsrettigheter

Ved grunnlovfestingen i 2015 sa kontroll- og konstitusjonskomiteen at «uavhengige domstolers håndhevelse av både grunnlovsbestemte og lovbestemte rettigheter utgjør et ankerfeste for rettsstaten», jf. Innst.263 S (2014–2015) s. 9. Samtidig erkjente komiteen, når det gjaldt grunnlovsprøvingen, at «prøvingsretten reiser viktige spørsmål om forholdet mellom Stortinget som folkevalgt organ og domstolene» (s. 10), og at «hensynet til flertallsdemokratiet og den lovgivende makt på den ene siden [vil] stå mot hensynet til rettsstaten og menneskerettighetene på den andre siden» (s. 12). Nettopp spenningen mellom demokratiet – i betydningen stortingsflertallets vilje – og vern av individets rettigheter ved domstolenes grunnlovsprøving har i nær 200 år stått i sentrum for diskusjonen om prøvingsrettens eksistens, og ikke minst dens utstrekning.

Grunnlovens opprinnelige taushet

Da Grunnloven ble vedtatt i 1814, hadde US Supreme Court, i en berømt sak fra 1803 (Marbury v. Madison), utøvd prøvingsrett, noe som i det minste viste at prøvingsrett var tenkbart. På den andre siden fantes det forbilder for Grunnloven som trakk i motsatt retning. Grunnloven ga simpelthen ikke svar på om domstolene kunne prøve Stortingets lover mot Grunnloven og sette dem til side ved motstrid. Flere elementer i den nye Grunnloven la til rette for prøvingsrett: En rettslig bindende grunnlov som formelt sto over Stortingets lovgivning (var «lex superior»), maktfordeling og uavhengige domstoler (jf. nå Grunnloven § 95 annet ledd). At det er domstolenes oppgave å håndheve Grunnloven, om nødvendig i strid med Stortingets vilje, var likevel ikke opplagt.

En «kjepp med vilje kastet inn i demokratiets hjul»?

Prøvingsretten vokste likevel frem i Høyesteretts praksis. Tidligere ble det antatt at prøvingsretten ble pønsket ut og gjennomført i Høyesterett sent på 1800-tallet som en reaksjon mot parlamentarismens fremvekst. Med historikeren Jens Arup Seips berømte ord ble prøvingsretten sett på som «en kjepp med vilje kastet inn i demokratiets hjul, bak Stortingets rygg, av den detroniserte embedsstand».

Siden er det påvist, blant annet av Rune Slagstad, at prøvingsretten med sikkerhet vokste frem i Høyesteretts praksis langt tidligere. En milepæl var da justitiarius Lasson i den nevnte høyesterettsdommen fra 1866 tydelig løftet frem og uttalte seg om det prinsipielle spørsmålet.

Likevel en sammenheng mellom parlamentarisme og prøvingsrett?

Praksis viser altså at det ikke var en slik sammenheng mellom parlamentarismen og prøvingsretten som tidligere ble hevdet. Tvert imot var prøvingsretten vel etablert da parlamentarismen brøt gjennom. Denne tidlige etableringen av prøvingsretten har betydning den dag i dag. Det er slett ikke gitt at en prøvingsrett ville vokst frem hvis spørsmålet for alvor først dukket opp tidlig på 1900-tallet.

Forsøk på å oppheve prøvingsretten  

At klimaet for en prøvingsrett en periode var dårligere, bekreftes av historien: På 1920-tallet og inn på 1930-tallet behandlet Stortinget flere grunnlovsforslag, dels om å avskjære selve prøvingsretten, dels om å oppheve de grunnlovsbestemmelsene som konkret hadde gitt Høyesterett grunnlag for å underkjenne lover i flere tilfeller: § 97 om forbud mot tilbakevirkende lover og § 105 om full erstatning ved tvungen avståelse av eiendom. Forslagene kom som direkte reaksjon mot avgjørelser i Høyesterett. Særlig ble «den store konsesjonssaken» fra 1918 (Rt. 1918 s. 403) trukket frem. I den saken overlevde lovgivning som skulle sikre staten råderett over «det nye gullet» – vannkraften, så vidt Høyesteretts prøving, under dissens 4–3. Det mindretallet i konstitusjonskomiteen som i 1923 ville oppheve prøvingsretten, brukte harde ord (Innst.S LXXIV (1923) s. 8):

«[A]lt taler imot at domstolene har en sådan rett, likesom det også er støtende for all rettsfølelse, at en domstol på 7 medlemmer skal kunne tilsidesette en lovlig vedtatt og sanksjonert lov, fordi de 7 dommere – eller 4 av dem – har tilegnet sig den opfatning at loven er grunnlovsstridig. Erfaring viser også, at Høiesterett ikke er skikket til å ha en slik bestemmende innflytelse på landets økonomiske og kulturelle utvikling.»

Til dette mindretallet i konstitusjonskomiteen hørte representanten Emil Stang, som fra 1946 til 1952 virket som justitiarius i Høyesterett. Der tok han, en uke før han avsa sin siste dom, i bruk det redskapet som han nær 30 år tidligere hadde vært så sterk motstander av: Høyesterett i plenum satte (under dissens) til side en provisorisk anordning som nektet lønn til politiembetsmenn som hadde blitt suspendert på grunn av NS-medlemskap, som stridende mot Grunnloven § 97 (Rt. 1952 s. 932). Dette var et enestående eksempel i perioden på at en lov (provisorisk anordning) ble underkjent av Høyesterett. Tilfellet viser også at hvilken statsmakt sitt ståsted en ser saken fra, kan ha vesentlig betydning for synet på prøvingsretten.   

Fra debatt om prøvingsrettens eksistens til dens intensitet  

Siden debattene om å oppheve prøvingsretten ebbet ut på 1930-tallet, har det ikke vært noen ny reell debatt om prøvingsrettens eksistens. Ikke desto mindre har det med ujevne mellomrom vært debatt om hvor intenst domstolene, med Høyesterett i spissen, skal prøve lovgivningens forhold til Grunnloven.  

De fleste vil være enige i at domstolene bør kunne la være å anvende en lov hvis Stortinget dermed med vitende og vilje, og med god margin, har satt til side grunnleggende rettssikkerhetsgarantier.

Men hva hvis det er genuin tvil om forholdet mellom lov og grunnlov, og Stortinget lojalt har forsøkt å komme til bunns i grunnlovsspørsmålet? Har det noen betydning hvilket tema det gjelder – for eksempel økonomiske prioriteringer med betydelig sosialpolitisk tilsnitt eller vanskelige etiske spørsmål, til forskjell fra grunnleggende rettssikkerhetsgarantier? Eller hva hvis saken dreier seg om å veie grunnleggende rettigheter mot hverandre, f.eks. ytringsfrihet mot personvern? Er det i noen tilfeller rom for at domstolene legger vekt på hva Stortinget, i forbindelse med vedtakelsen av en lov, har ment om grunnlovmessigheten, eller blir det prinsipielt galt uansett hvis Stortingets syn spiller inn? Kan det legges vekt på at Stortinget har en demokratisk legitimitet, og at en for nærgående prøving kan føre til at domstolene vikler seg for mye inn i den politiske strid?

Det er ikke tvil om at prøvingsretten har vært utøvd med varierende intensitet i ulike tidsepoker, så historien viser oss at det ikke finnes ett allmenngyldig svar på disse spørsmålene. Også sammenligningen med andre land som trygt kan kalles demokratiske rettsstater, viser det.  

Prøvingsretten i respirator  

Etter en periode med intens praktisering av prøvingsretten, særlig i en periode fra 1909, var årene etter 1945 preget av gjenoppbygging med tilhørende «dugnadsånd» og vekt på fellesskapets interesser. Prøvingsretten ble utøvd såpass lite intenst at historikeren Jens Arup Seip i 1968 beskyldte Høyesterett for å ha blitt «en vippende båt i statsskipets kjølvann». Han viste til saker der han mente at «[d]ommerne har anstrengt seg for å dreie loven dit det politiske kompass pekte hen». En av tidens ledende rettsvitenskapsmenn, Torstein Eckhoff, skrev i 1975: «At domstolene fremdeles har myndighet til å sette til side lover som de anser for grunnlovsstridige, er helt på det rene. Men jeg tviler på om denne myndighet noen gang mer vil bli brukt i nevneverdig utstrekning.» Allerede året etter ble spådommen gjort til skamme.

Gjenopplivning – Kløfta-dommens varsel om en mer nyansert prøvingsrett

I en berømt sak fra 1976 – Kløfta-dommen (Rt. 1976 s. 1) satte Høyesterett, under skarp dissens, delvis til side en fersk lov fra 1973. Loven var vedtatt etter politisk strid, siden den var ment å bringe ned nivået på erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom. Etter Høyesteretts syn tilfredsstilte ikke loven kravet i Grunnloven § 105 om «full erstatning». Saken innvarslet en ny epoke for prøvingsretten.

Det flertallet i Høyesterett som satte loven til side, sa samtidig at Høyesterett ved prøving av lovers grunnlovmessighet ville gi grunnlovsbestemmelser ulik gjennomslagskraft overfor mulig motstridende lovgivning:

Ett ytterpunkt var grunnlovsbestemmelser til vern om den enkeltes personlige frihet og sikkerhet (f.eks. ytringsfriheten i § 100 og vernet mot straff uten lov og dom i § 96); her skulle «grunnlovens gjennomslagskraft … være betydelig».

Det andre ytterpunktet var grunnlovsbestemmelser som regulerer Stortingets og regjeringens «arbeidsmåte eller innbyrdes kompetanse». Her måtte «domstolene i vid utstrekning … respektere Stortingets eget syn». Dette dreier seg f.eks. om Stortingets skjønn over hvor langt det er forsvarlig å delegere lovgivningsmyndighet til forvaltningen (Rt. 1952 s. 1089). Her kommer hensynet til individvernet ikke inn med samme tyngde.

Stridens eple: Grunnlovsbestemmelser til vern om økonomiske rettigheter

I en «mellomstilling» kom ifølge Høyesterett «[g]runnlovsbestemmelser til vern om økonomiske rettigheter». I praksis er det nettopp her spørsmålet om forholdet mellom juss og politikk, mellom statsmaktene Stortinget og Høyesterett, oftest er kommet på spissen: Kan en lov med tilbakevirkende kraft skattlegge tidligere skattefrie inntekter? Kan Stortinget bestemme at barn skal få fiske gratis på andres private eiendom? (Rt. 2004 s. 1985) Hva er «full erstatning» hvis Stortinget sikrer festeren krav på å løse inn festetomten? (Rt. 2007 s. 1308). Kan offentlige tillatelser trekkes tilbake selv om det fører til tap av næringsinntekter? Kan opptjente trygderettigheters verdi reduseres gjennom nye lover? (Rt. 1996 s. 1440.) Dette angår vernet etter Grunnloven §§ 97 og 105, men hvor sterkt er vernet, og hva har Stortingets syn å si? Med sikte på denne typen lovgivning fant Høyesterett det «klart at Stortingets forståelse av lovens forhold til slike grunnlovsbestemmelser må spille en betydelig rolle når domstolene skal avgjøre grunnlovmessigheten, og domstolene må vise varsomhet med å sette sin vurdering over lovgiverens». Ved «rimelig tvil, og hvor Stortinget klart har vurdert og bygd på at loven ikke kommer i strid med grunnloven», ville Høyesterett la Stortingets syn få gjennomslag. Først hvis det var «hevet over rimelig tvil at loven vil føre til resultater som er i strid med grunnloven», ville Høyesterett sette foten ned.     

Den gordiske knuten hugges over

Ved denne «graderingen» hugget Høyesterett over en gordisk knute: Selv om prøvingsrett også innebærer prøvingsplikt, åpnet graderingen for å begrense domstolenes etterprøving av omstridte politiske vedtak på området for vern av økonomiske rettigheter. Samtidig kunne prøving av forholdet til grunnlovsrettigheter om personlig frihet og sikkerhet skje mer uavkortet.

Senere praksis har bygd videre på, bekreftet og raffinert den graderingen som Høyesterett la opp til i 1976. Samtidig viser flere dommer, særlig fra de siste 10 årene, at det nå skal mer til før Høyesterett er villig til å la Stortingets syn på grunnlovmessigheten av en lov slå gjennom, også på det økonomiske området, og at prøvingsretten mer generelt utøves mer intenst enn før.

Fra akademisk øvelse til politisk realitet

Det fremste eksemplet på utviklingen er rederiskattesaken fra 2010: Stortinget la om ordningen for rederiskatt, og en overgangsordning førte til at tidligere ubeskattede inntekter på visse vilkår likevel kunne skattlegges. Loven ble vedtatt etter hard politisk strid og omfattende diskusjoner om grunnlovsspørsmålet. Høyesterett i plenum satte overgangsordningen til side som stridende mot Grunnlovens forbud mot tilbakevirkende lover. Det var dissens 6–5. (Rt. 2010 s. 143.)

Samme året satte Høyesterett også til side to andre vedtak; se Rt. 2010 s. 535 (Opplysningsvesenets fond) og Rt. 2010 s. 1445 (krigsforbrytersaken). Høyesterettsjustitiarius Tore Schei skrev året etter: «[S]att på spissen kan vi nesten si at [prøvingsretten] har gått fra å være en akademisk øvelse til å bli den politiske realitet at grunnlaget for tre viktige lover ble revet bort.» (Lov og rett 2011 på s. 330–331).

Stortingets kodifikasjon av prøvingsretten i 2015

Da Stortinget våren 2014 behandlet grunnlovfestingen av menneskerettigheter, var det forventet at også prøvingsretten ville bli grunnlovfestet. Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité ønsket imidlertid å «bruke noe mer tid på forslaget» for å skape «større sikkerhet for at alle sider av tolkningsspørsmålet knyttet til bestemmelsen blir belyst», jf. Innst.186 S (2013–2014) s. 32. Vi aner her en generell usikkerhet om konsekvensene av en kodifikasjon, selv om innvendingene også ble knyttet til konkrete formuleringer i grunnlovsforslaget (se nå Innst.263 S (2014–2015) s. 11–12).

Da forslaget på nytt kom til behandling våren 2015, var det bare Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti som fortsatt hadde avgjørende innvendinger, se Innst.263 S (2014–2015) s. 9 flg. Forslaget ble vedtatt med solid grunnlovmessig flertall, 150–17.  

Kodifiseringen kan vanskelig leses som noe annet enn en anerkjennelse av hovedtrekkene i den linjen Høyesterett har fulgt ved utøving av prøvingsretten, også de siste årene. Stortinget kodifiserte prøvingsretten, vel vitende om Høyesteretts troika av tilsidesettelser fra 2010, i saker hvor lovgiverviljen trakk klart og tydelig i motsatt retning. Forarbeidene må også leses som en anerkjennelse av at Høyesterett «har operert med tre kategorier grunnlovsbestemmelser med ulik prøvingsintensitet», ved at viktige formuleringer fra Kløfta-dommen gjentas, jf. Innst.263 S (2014–2015) s. 11.   

På den annen side: Det kanskje vanskeligste spørsmålet, de nærmere detaljene om prøvingsrettens intensitet, ble i liten grad (be)rørt. Det vil si: Kontroll- og konstitusjonskomiteen viste til at de alternative forslagene som ble drøftet, «med hensikt [gir] ingen veiledning» om intensiteten (Innst.263 S (2014–2015) s. 11), at forslaget «utelukkende handler om å skrive prøvingsretten inn i Grunnloven med dens nåværende innhold og omfang», og at «formålet med … kodifiseringen er å synliggjøre domstolenes prøvelsesrett som en viktig del av vårt konstitusjonelle system og vår rettsstat» (s. 10). Uttalelsene kan likevel ikke være til hinder for at prøvingsretten vil utvikle seg i den ene eller andre retningen, i pakt med andre trekk ved samfunnsutviklingen og vårt konstitusjonelle system for øvrig. Slik har det alltid vært.

Kanonen og kulene – prøvingsrett og prøvingsgrunnlag

Domstolene kan ikke sette en lov til side etter eget forgodtbefinnende, f.eks. på grunnlag av rimelighet. Loven må stride mot en konkret grunnlovsbestemmelse. Prøvingsrett uten konkrete grunnlovsbestemmelser loven kan prøves mot, blir som en kanon uten kuler: Den kan i høyden se truende ut, men er ikke farlig.

På hele 1800- og 1900-tallet har lover først og fremst blitt satt til side som stridende mot tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97 og kravet i Grunnloven § 105 om full erstatning ved ekspropriasjon. Men også andre bestemmelser er blitt anvendt. På 1800-tallet dreide flere av de sakene som etablerte selve prøvingsretten, om embetsmenns vern etter Grunnloven § 22. Blant andre paragrafer som har vært anvendt, nevner jeg særlig ytringsfrihetsparagrafen (§ 100) og forbudet mot straff uten lov og dom (nå § 96 første ledd).

Grunnloven § 97 og forandringens lov

Det er ikke rart at Grunnloven § 97, med sitt generelle forbud mot tilbakevirkende lover, ofte har ført til strid, og at bestemmelsen har stått i sentrum for diskusjonen om prøvingsretten og dens forhold mellom politikk og juss. Bestemmelsen skal gi et rettsvern om det bestående, mens politikkens fremste lov er forandring. Vil man virkelig forandre, kan ikke alle bestående rettsposisjoner forbli uberørt av lovgivningen for all fremtid.

Utvidet grunnlag for prøving: Menneskerettsreformen 2014

Gjennom de nyformulerte rettighetsparagrafene fra 2014 – 14 i tallet – er grunnlaget for utøvelse av prøvingsretten vesentlig utvidet. Kombinasjonen av de nye rettighetsbestemmelsene som ble vedtatt i 2014 og prøvingsretten gjør at rettsliggjøringens tidsalder nå har fått sitt tydelige uttrykk i Grunnloven. Hvor stor praktisk betydning dette vil få, gjenstår å se, ikke minst fordi prøvingsrett uansett også utøves på annet grunnlag (se nedenfor om «den andreprøvingsretten»).

Det prinsipielt mest interessante med denne utvidelsen er kanskje muligheten for prøving som ligger i de nye bestemmelsene om retten til utdanning (§ 109) og retten til sosial støtte (§ 110). Det kan også være et spørsmål hvordan prøvingen vil bli etter den såkalte miljøparagrafen i Grunnloven § 112, som ble styrket noe gjennom reformen i 2014.

 «Grunnlovs rang» for menneskerettskonvensjonene?  

Under menneskerettsreformen i 2014 gjorde Stortinget etter grundig vurdering og mye politisk strid et utvalg av hvilke menneskerettigheter som skulle tas inn i Grunnloven. F.eks. ble bare et nokså begrenset utvalg av såkalte økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter akseptert.

Det har likevel vært stilt spørsmål om Grunnlovens alminnelige bestemmelse i § 92 om plikt for «[s]tatens myndigheter» til å «respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter», har ført til at rettigheter i menneskerettskonvensjoner som Norge er folkerettslig bundet av, mer generelt er blitt en del av Grunnloven – har «fått grunnlovs rang». Et alternativ som har vært nevnt, er at de fem konvensjonene som på tidspunktet for reformen allerede var særskilt i menneskerettsloven, nå har fått grunnlovs rang. [1]  

Et slikt resultat ville fremstå som overraskende: Det ville stille Stortingets grundige vurdering av hvilke rettigheter som skulle tas inn i Grunnloven, i et underlig lys. Ordlyden i § 92 tvinger heller ikke til dette: Statens myndigheter kan «respektere og sikre» bindende traktater om menneskerettigheter uten at de løftes inn i Grunnloven. F.eks. må inkorporasjon av menneskerettskonvensjoner slik menneskerettsloven legger opp til, være fullt tilfredsstillende. Hvis det ikke var mulig, sto vi i fremtiden overfor valget mellom enten gi nye traktater om menneskerettigheter grunnlovs rang, eller å la være å slutte oss til traktatene. Kontroll- og konstitusjonskomiteen hadde ikke større ambisjoner enn at § 92 skulle gi «et generelt uttrykk for menneskerettighetenes sentrale plass i norsk rett», samtidig som den ønsket å beholde en henvisning til de internasjonale konvensjonene i grunnlovsteksten for ikke å gi signaler om svekket vern for konvensjonenes stilling i norsk rett sammenlignet med det som allerede gjaldt (jf. Innst. 186 S (2013–2014) s. 20). Dette medførte ikke at en rekke konvensjoner fikk status som om de sto i Grunnloven, selv om isolerte formuleringer i komitéinnstillingen kan leses slik.  

«Den andre prøvingsretten»

Det er i dag altså fortsatt er et begrenset antall menneskerettigheter som har grunnlovs rang, og som dermed etter Grunnloven § 89 kan danne grunnlag for å sette en lov til side som grunnlovsstridig.

Ulike menneskerettskonvensjoner har i praksis likevel meget stor gjennomslagskraft overfor Stortingets mulig motstridende lovgivning. Det gjelder særlig for de konvensjonene (med visse protokoller) som er regnet opp i menneskerettsloven § 2: EMK, de to FN-konvensjonene om henholdsvis sivile og politiske rettigheter og om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FNs barnekonvensjon og FNs kvinnediskrimineringskonvensjon. Etter lovens § 3 skal bestemmelsene i disse konvensjonene mv. ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning.

Noe tilsvarende gjelder for andre folkerettslige forpliktelser som Norge har bundet seg til, med EØS-retten i en særstilling (jf. særlig EØS-loven § 2).

Det er her tale om en prøvingsrett som i praksis de siste 20–25 årene har vært vel så viktig som grunnlovsprøvingen, selv om den ikke har en slik forankring i Grunnloven som den «klassiske» prøvingsretten. Men det får bli en annen historie.

Mindre rettelser utført 15. juni 2015.