Kjennelse i Høyesterett - domstolens plikt til å informere om fritak for vitneplikt i saker mot nærstående siktede

Høyesterett avsa 14. april 2010 kjennelse HR-2010-612-A hvor det særlig var spørsmål om det var en feil at siktede ikke ble gjort kjent med straffeprosessloven § 122 om fritak for vitneplikt i saker mot nærstående siktede, men bare om sin generelle rett til ikke å forklare seg etter straffeprosessloven § 232 og § 90.

Avgjørelse    21. april 2010    👤Beate Kronen

Høyesterett avsa 14. april 2010 kjennelse HR-2010-612-A hvor det særlig var spørsmål om det var en feil at siktede ikke ble gjort kjent med straffeprosessloven § 122 om fritak for vitneplikt i saker mot nærstående siktede, men bare om sin generelle rett til ikke å forklare seg etter straffeprosessloven § 232 og § 90.

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside:

Ved dom i Asker og Bærum tingrett ble tre brødre, den ene brorens sønn og ytterligere fire personer dømt for blant annet grov korrupsjon. Alle unntatt to av de domfelte anket til lagmannsretten, blant annet over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Under ankeforhandlingen ble forsvarerne oppmerksomme på at verken politiet eller tingretten hadde gjort de siktede kjent med fritaket for vitneplikt der siktede er nærstående, jf. straffeprosessloven § 122 – men bare om den generelle retten siktede har til ikke å forklare seg, jf. §§ 232 og 90. Da det var blitt lest fra politiforklaringene under ankeforhandlingen i lagmannsretten, ga retten de tiltalte medhold i at det var begått en saksbehandlingsfeil som måtte føre til at saken skulle utsettes og behandles med nye dommere og ny lagrette. Derimot tok ikke lagmannsretten en begjæring om å oppheve tingrettens dom til følge. Påtalemyndigheten anket til Høyesteretts ankeutvalg over utsettelsen av behandlingen i lagmannsretten, men fikk ikke medhold, jf. kjennelse 28. januar 2010. De domfelte anket da over at tingrettens dom ikke var blitt opphevet. Aktor påsto avvisning, subsidiært forkastelse av anken. Ankeutvalget henviste saken til behandling i avdeling. Det ble under saksforberedelsen avklart at Høyesterett blant annet måtte vurdere spørsmålet om lagmannsrettens kompetanse, hva som var riktig rettsmiddel og om det var en saksbehandlingsfeil at politiet og tingretten hadde unnlatt å gjøre oppmerksom på straffeprosessloven § 122.

Høyesterett fant at lagmannsretten hadde kompetanse til å ta under behandling og avgjøre begjæringen om å oppheve tingrettens dom, selv om bevisankene var henvist og selv om det ikke var anket over saksbehandlingen. Avgjørelsen om ikke å oppheve dommen var en beslutning. Verken straffeprosessloven § 377 eller § 378 var til hinder for å anke denne avgjørelsen.

Høyesterett kom enstemmig til at det ikke var begått en saksbehandlingsfeil. Slik hadde Høyesterett sett det i Rt. 1988 side 314, men ikke i Rt. 2008 side 657 – avsagt under tvil og med dissens 3-2. Høyesterett fant at dommen i Rt. 2008 side 657 burde fravikes. Det ble lagt til grunn at hensynene bak reglene om fritak fra vitneplikt om nærstående i § 122 er tilstrekkelig ivaretatt gjennom den generelle orienteringen siktede får om at han eller hun ikke har plikt til å forklare seg. Dersom forklaringen fra en siktet om familiemedlemmers forhold skal nektes opplest fordi det ikke også er opplyst om straffeprosessloven § 122, vil det skape et unødig hinder for opplysningen  av straffesaker. Ankene ble derfor forkastet.