Kjennelse i Høyesterett - forbud mot bruk av vannscootere

Høyesterett avsa 14. mai 2004 kjennelse i sak som gjaldt forholdet mellom forbudet mot bruk av vannscootere etter småbåtloven av 26. juni 1998 nr. 47 og EØS-avtalens artikkel 11.

Avgjørelse    26. mai 2004    👤Knut Davidsen

To vannscooterførere ble ilagt forenklet forelegg for overtredelse av naturvernloven §5, 8, 14 andre ledd, 22 og 24 etter å ha kjørt scooterne ved utløpet av elven Gaula. Førerne nektet å vedta foreleggene, og ble i tingretten dømt til å betale 10.000 kr. hver i bot. Dommen ble anket, men lagmannsretten forkastet anken. For Høyesterett hadde de ankende parter anført at forbudet mot bruk av vannscootere etter småbåtlovens § 39 jf. § 38 og § 40 , måtte omfattes av uttrykket " kvantitative importrestriksjoner " eller " tiltak med tilsvarende virkning " etter EØS-avtalens artikkel 11, og at forbudet i småbåtloven derfor måtte settes til side etter forrangsbestemmelsen i EØS-lovens § 2. Det ble under ankeforhandlingen klart at vannscooterne hadde sin opprinnelse utenfor EØS-området. EØS-avtalens artikkel 8 nr. 2 bestemmer at artikkel 11 ikke får anvendelse på produkter fra utenfor EØS-området.

Høyesterett kom til at det ikke var noen selvfølge at bruksforbudet i småbåtloven måtte settes til side selv om EØS-avtalens artikkel 8 nr. 2 ikke hadde utelukket anvendelsen av artikkel 11, og selv om forbudet ble ansett å falle inn under denne bestemmelse som en kvantitativ importrestriksjon eller et tiltak med tilsvarende virkning. Det måtte i så fall videre bli vurdert om de hensyn som begrenset bruksforbudet, ikke minst hensynet til naturmiljøet, var så legitime at forbudet likevel falt utenfor artikkel 11, jf. unntaksbestemmelsen i artikkel 13 og de allmenne hensyn som der er nevnt. Også på ulovfestet grunnlag ville tungtveiende allmenne hensyn kunne begrunne et unntak fra forbudet mot kvantitative importrestriksjoner og likestilte tiltak i artikkel 11.