Kjennelse i Høyesterett - Kildevern for debattinnlegg på en nettavis

Høyesterett avsa 16. november 2010 kjennelse HR-2010-1945-A om hvorvidt utgiver av en nettavis kunne nekte å oppgi IP-adressen til en som hadde skrevet debattinnlegg om en runestein, under henvisning til kildevernet, jf. straffeprosessloven § 125.

Avgjørelse    17. november 2010    👤Beate Kronen

Høyesterett avsa 16. november 2010 kjennelse HR-2010-1945-A om hvorvidt utgiver av en nettavis kunne nekte å oppgi IP-adressen til en som hadde skrevet debattinnlegg om en runestein, under henvisning til kildevernet, jf. straffeprosessloven § 125.

Hedmark fylkeskommune hadde anmeldt brudd på kulturminneloven ved ulovlig besittelse av løst kulturminne, nærmere bestemt en runestein. Forholdet ble kjent ved at gjerningsmannen. ”Finneren”, selv omtalte funnet og salget av runesteinen i et debattfelt på Internett, som var tilknyttet nettsiden www.dinside.no. DinSide utgis av Aller Internett AS (Aller Internett).

Hedmark politidistrikt besluttet 9. februar 2010 å pålegge Aller Internett å utlevere IP- adressen og brukeropplysningene bak ”Finneren”s innlegg. Aller Internett motsatte seg utlevering under henvisning til at opplysningene var omfattet av kildevernet, og at selskapets representanter derfor var fritatt for vitneplikt, jf. straffeprosessloven § 125. Hedmark politidistrikt fremmet deretter begjæring til tingretten om at opplysningene ble pålagt utlevert med hjemmel i straffeprosessloven § 210. Både tingrett og lagmannsrett kom til at Aller Internett var pliktig til å utlevere opplysningene, men med ulike begrunnelser.

Høyesteretts flertall  (4 dommere) kom til at Hedmark politidistrikts begjæring om pålegg om utlevering av IP-adressen og brukeropplysningene til ”Finneren”s innlegg, ikke skulle tas til følge.

En samlet Høyesterett var enig i at innlegg fra lesere på et debattforum tilknyttet artikler på  nettsider av typen DinSide, nyter kildevern for redaktører og medarbeidere, forutsatt at nettsiden er undergitt redaktøransvaret, jf. straffeprosessloven § 125 første jf. femte ledd. Flertallet la til grunn at innleggene på DinSide var undergitt samtidskontroll av ansvarlig redaktør eller hans stedfortreder, og at ”Finneren”s innlegg sett under ett ikke kunne likestilles med en salgsannonse som ikke er undergitt vern. Redaktøren var etter dette unntatt fra vitneplikt etter bestemmelsens første ledd.

Flertallet kom til at redaktøren heller ikke kunne pålegges vitneplikt med hjemmel i unntaksbestemmelsen i § 125 tredje ledd første setning. Det var ikke tvilsomt at opplysninger om ”Finneren”s identitet var av ”vesentlig betydning for sakens oppklaring”, men flertallet mente at vilkåret om at det må foreligge ”vektige samfunnsmessige interesser” ikke var oppfylt. Vurderingen måtte baseres på en interesseavveining av til dels motstridende hensyn. Den sentrale samfunnsinteressen kildevernet tar sikte på å beskytte, var ikke hensynet til kildens ønske om anonymitet, men hensynet til medias nyhetsformidling og frie formidling av synspunkter. Ved vurderingen la flertallet under henvisning til EMDs praksis og Rt. 1992 side 39 (på side 49) til grunn den mer langsiktige effekten av å skulle gjøre unntak – den såkalte ”chilling effect”. Både flertall og mindretall var enige i at vi her ikke befant oss i ytringsfrihetens kjerneområde, men etter flertallets syn var det likevel ikke avgjørende at ”Finneren” i sitt innlegg omtalte et straffbart forhold, jf. også Rt. 1993 side 982.

Mindretallet (Tønder) kom til at anken måtte forkastes, fordi han hadde et annet syn på avveiningen av de kryssende hensyn som skulle foretas etter straffeprosessloven § 125 tredje ledd. Mindretallet var enig i at det forhold at ”Finneren” omtalte et straffbart forhold i sitt innlegg, ikke i seg selv tilsa at kildevernet måtte vike. Det måtte imidlertid være avgjørende at ”Finneren” med sitt innlegg brukte debattforumet bevisst til å skaffe seg kjøpere til runesteinen, og at et slikt salg i realiteten innebar at det ble begått en ny straffbar handling, jf. straffeloven § 317 om heleri. At vi her befant oss utenfor ytringsfrihetenes kjerneområde, svekket vekten av kildevernet. Mindretallet kunne heller ikke se at pålegg om utlevering av kilden i et tilfelle som dette ville undergrave de samfunnsinteresser kildevernet tar sikte på ivareta.