Kjennelse i Høyesterett - krav om fremleggelse av utredning fra advokatfirma som bevis i rettssak

Høyesterett avsa 10. juni 2010 kjennelse HR-2010-994-A om bevisforbudet for advokatkorrespondanse i tvisteloven § 22-5.

Avgjørelse    21. juni 2010    👤Beate Kronen

Høyesterett avsa 10. juni 2010 kjennelse HR-2010-994-A om bevisforbudet for advokatkorrespondanse i tvisteloven § 22-5.

Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside

I forbindelse med verdivurdering av bedriftsanlegg traff klagenemnden for eiendomsskatt vedtak om hvilke eiendeler som skulle tas med i beregningen. Det ble vist til en utredning fra et advokatfirma. Etter at bedriften krevde den fremlagt, traff nemnden nytt vedtak med begrunnelse uten henvisning til utredningen. Spørsmålet var om den kunne kreves fremlagt i rettssak om gyldigheten av det siste vedtaket, jf. bevisforbudet for advokatkorrespondanse i tvisteloven § 22-5.

Tingretten anså utredningen som bevis og påla kommunen å fremlegge den. Bevisfritaket kunne ikke anvendes når dokumentet utgjorde begrunnelsen for det første vedtaket. Lagmannsretten fant at utredningen falt inn under bevisforbudet, samt at manglene ved det første vedtaket var reparert. Statnett anførte at tvisteloven § 22-5 måtte tolkes i lys av forvaltnings- og offentlighetsloven, som her gav rett til innsyn. Ankeutvalget henviste saken til avdeling.

Høyesterett fant ikke feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse. Forvaltningslovens prinsipper gjelder analogisk for saker etter eiendomsskatteloven. Utredningen var innhentet av eiendomsskattekontoret som sekretariat for klagenemnden. Dermed falt dokumentet inn under unntaket for interne råd og vurderinger i forvaltningsloven § 18 b annet ledd og offentlighetsloven § 15 annet ledd. Forvaltningsloven § 18 d første ledd bokstav c og offentlighetsloven § 16 første ledd bokstav c om innsyn i dokumenter som sendes til og fra en kommunal klagenemnd, endret ikke dette. Disse reglene gjelder korrespondanse mellom ulike kommunale instanser, ikke råd fra et advokatkontor. Høyesterett kunne ikke prøve vurderingen av manglene i det første vedtaket og om de var reparert ved det andre vedtaket.