Kjennelse i Høyesterett - Midlertidig forføyning om forbud mot å sende TV-program

Høyesterett avsa 14. mars 2007 kjennelse i sak som gjaldt spørsmålet om en midlertidig forføyning om forbud mot sending av et TV-program om politiets etterforskningsmetoder var i strid med Grunnloven § 100 eller krenket Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 10.

Avgjørelse    16. mars 2007    👤Knut Davidsen

Høyesterett avsa 14. mars 2007 kjennelse i sak som gjaldt spørsmålet om en midlertidig forføyning om forbud mot sending av et TV-program om politiets etterforskningsmetoder var i strid med Grunnloven § 100 eller krenket Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 10.

Bakgrunnen for saken var at A i 2004 og 2005 hadde samarbeidet med og gitt politiet opplysninger blant annet med sikte på å få oppsporet utbyttet etter NOKAS-ranet i Stavanger i april 2004. Han hadde også kontakt med en journalist som ble orientert om samarbeidet med politiet. Journalisten fikk blant annet gjennom videoopptak av A tilgang til opplysninger politiet fikk fra ham. Politiet hadde den gang ikke kjennskap til As kontakt med journalisten. Materialet fra journalisten ble gitt til NRK som skulle bruke det i et program om polititets etterforskningsmetoder. A krevde midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven § 15-2 jf. § 15-6 og la ned påstand om at NRK måtte forbys å sende TV-programmet. Grunnlaget for begjæringen var at offentliggjøring var i strid med en avtale han påsto å ha inngått med journalisten om at materialet ikke skulle brukes uten As samtykke, og at kringkasting av programmet ville medføre stor fare for hans liv.

Oslo byfogdembete ga i kjennelse A medhold i at programmet ikke skulle sendes. Dette ble påkjært av NRK, som samme dag sendte programmet. A anmeldte NRK for å ha brutt forbudet som Oslo byfogdembete hadde nedlagt, jf. straffeloven § 343 første ledd. Dette medførte at det ble utstedt forelegg mot NRK v/kringkastingssjefen, dette er ikke vedtatt, og straffesaken står nå for Oslo tingrett.  

Kjennelsen ble påkjært, men ble avvist av lagmannsretten. Begrunnelsen var at NRK ikke lenger hadde rettslig interesse, programmet var allerede sendt. NRK påkjærte til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som opphevet kjennelsen. Høyesterett kom til at NRK hadde aktuell rettslig interesse etter tvistemålsloven § 54, og at selskapet hadde en uttalt prejudikatsinteresse i å få prøvd rettmessigheten av et forbud mot upubliserte ytringer. Det ble også vist til den verserende straffesak mot kringkastingssjefen, at A i media hadde gitt uttrykk for at det vil kunne være aktuelt å reise erstatningssøksmål mot NRK, og at det måtte legges til rette for en effektiv nasjonal rettslig prøving av krenkelser av EMK. Saken ble hjemvist til fortsatt behandling i lagmannsretten, som opphevet kjennelsen. A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, kjæremålet gjaldt lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling. Kjæremålsutvalget besluttet at kjæremålssaken i sin helhet skulle avgjøres av Høyesterett etter plenumsloven § 6 annet ledd. Høyesterett konkluderte i kjennelsen med at inngrepets virkninger av ikke å sende programmet var så omfattende at hensynet til A i dette tilfellet ikke kunne gi grunnlag for et forbud mot kringkasting, og forkastet kjæremålet. Dissens, en dommer kom til samme resultat men med annen begrunnelse.