Kjennelse i Høyesteretts kjæremålsutvalg - vegtrafikkloven, dobbeltforfølgning

Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 3. november 2005 kjennelse om en dom for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 jf. § 3 stenger for en etterfølgende straffeforfølgning for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 jf. § 22 jf. straffeprosessloven § 51 og EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1.

Avgjørelse    15. november 2005    👤Knut Davidsen

Bakgrunnen for saken var en dom på ett års fengsel for blant annet overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd jf. § 3. Tingretten la til grunn at tiltalte hadde for høy hastighet og at han ikke var tilstrekkelig aktpågivende. Det ble ikke tatt ut tiltale for promillekjøring, men det ble lagt frem en sakkyndig uttalelse som konkluderte med at det var overveiende grad av sannsynlighet for at A var påvirket av amfetamin.

Det ble senere tatt ut tiltale for kjøring i påvirket tilstand, og tiltaltes forsvarer fremsatte begjæring om avvisning av straffesaken under henvisning til at forholdet var rettskraftig avgjort ved tingrettens dom, og at tiltalen representerte en dobbeltforfølgning i strid med EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1. Tingretten avviste på dette grunnlag straffesaken. Etter anke fra påtalemyndigheten opphevet lagmannsretten tingrettens kjennelse, og bestemte at saken skulle fremmes for tingretten. Lagmannsrettens konklusjon var at "de to straffesakene gjelder vesentlig ulike sider ved siktedes kjøring, og at Tilleggsprotokoll 7 artikkel 4 ikke stenger for ny straffesak etter vegtrafikkloven § 22 første ledd". Denne kjennelsen ble av tiltalte anket til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget kom til at de ikke var noen feil ved lagmannsrettens lovtolking, og forkastet på dette grunnlag kjæremålet.