Kjennelser i Høyesterett - Muntlig forhandling. Tvangsfullbyrdelsesloven.

Høyesterett avsa 15. februar 2008 to kjennelser i saker som gjaldt spørsmålet om begjæring om tvangsfravikelse av fast eiendom og om utlegg i en bankkonto kunne bli avgjort på grunnlag av muntlig forhandling.

Avgjørelse    22. februar 2008    👤Knut Davidsen

Høyesterett avsa 15. februar 2008 to kjennelser i saker som gjaldt spørsmålet om begjæring om tvangsfravikelse av fast eiendom og om utlegg i en bankkonto kunne bli avgjort på grunnlag av muntlig forhandling.

Bakgrunnen for den første saken var en begjæring om tvangsfravikelse av fast eiendom etter heving av leieforhold, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd bokstav d. Byfogdembetet i Oslo kom til at leietakeren, A, måtte fravike leiligheten hun leide av B. A påkjærte kjennelsen og ba om at det ble holdt muntlig forhandling for lagmannsretten. Lagmannsretten kom i kjennelse til samme resultat som byfogdembetet og sluttet seg til den begrunnelse som byfogdembetet hadde gitt. Etter lagmannsrettens oppfatning var det ikke nødvendig med muntlig forhandling, idet saken ble funnet tilstrekkelig opplyst gjennom det partene hadde fremkommet med i sine skriftlige innlegg. A påkjærte til Høyesterett, som kom til at A kunne kreve at begjæringen ble avgjort på grunnlag av muntlig forhandling, jf. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1, og at lagmannrettens kjennelse måtte oppheves.

Bakgrunnen for den andre saken var et kjæremål over utlegg i en bankkonto som tilhørte tredjemann. Spørsmålet var om lagmannsretten skulle ha avholdt muntlig forhandling ved behandlingen av kjæremålet, jf. EMK artikkel 6 nr. 1. Eier av et enkeltmannsforetak, B, ble dømt til seks måneders fengsel samt en bot på kr 150.000 for unndragelse av merverdiavgift, regnskapsovertredelse og skatteunndragelse. Det ble begjært arrest i to konti for å dekke manglende innbetalinger av skatt og merverdiavgift. Bs far, C, begjærte arresten opphevet, men fikk ikke medhold. Skattefutkontoret fikk medhold i at de kunne ta utlegg, men for en av kontiene ble dette bestridt av C, som mente han var den reelle eieren av kontoen. Tingretten fant det ”klart” at kontoen tilhørte B, og dette ble stadfestet av lagmannsretten. Kjennelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det ble påberopt flere angivelige saksbehandlingsfeil - herunder at det ikke var avholdt muntlige forhandlinger. Høyesterett kom til B og C hadde fått en rettferdig behandling av sin sak og forkastet kjæremålet.