Kjennelser i Høyesterett - om habilitet for høyesterettsdommerne Skoghøy og Coward

Høyesterett avsa 2. og 3. april 2009 kjennelsene HR-2009-752-P og HR-2009-760-P om dommerne Skoghøys og Cowards habilitet. Bagrunnen for sakene er den kommende behandlingen av om den norske lagretteordningen er i samsvar med menneskerettighetene.

Avgjørelse    6. april 2009    👤Beate Kronen

Høyesterett avsa 2. og 3. april 2009 kjennelsene HR-2009-752-P og HR-2009-760-P om dommerne Skoghøys og Cowards habilitet. Bagrunnen for sakene er den kommende behandlingen av om den norske lagretteordningen er i samsvar med menneskerettighetene.

I kjennelsen HR-2009-752-P fant Høyesterett enstemmig at dommer Skoghøy ikke var inhabil til å delta i behandlingen av habilitetsspørsmålet for dommer Coward, selv om det var han selv som varslet Høyesterett om at han anså dommer Coward for å være inhabil. Skoghøy ga også uttrykk for det samme i et manuskript som ble delt ut under et nordisk møte for høyesterettsdommere et par dager før behandlingen av dette spørsmålet i Høyesterett. Høyesterett viste til at det er viktig at slike spørsmål om inhabilitet blir tatt opp, og at selv om Skoghøy hadde gitt uttrykk for sin mening, hadde han ikke kommet til en endelig konklusjon. Det ble også lagt vekt på at spørsmålet som skulle behandles var et rettsspørsmål og ikke en bevisvurdering.

I kjennelsen HR-2009-760-P som behandlet spørsmålet om dommer Coward var inhabil delte Høyesterett seg. Grunnlaget for habilitetsinnsigelsen var at dommer Coward er samboer med regjeringsadvokaten, og at regjeringsadvokaten vanligvis opptrer som prosessfullmektig for staten for internasjonale menneskerettsorganer. Det er sannsynlig at de ankende parter vil klage staten inn for et slikt organ dersom ankene ikke fører fram. Den ene av partene la ned påstand om at dommer Coward måtte vike sete, mens verken påtalemyndigheten eller den andre parten gjorde gjeldende at dommer Coward var inhabil.

Høyesteretts flertall fant ikke at dommer Coward var inhabil. Det tok utgangspunkt i at domstolloven § 106 ikke knytter virkninger til nærståendes eventuelle fremtidige befatning med en sak. Ordningen er at det er den som senere skal opptre i saken, som eventuelt må ta konsekvensen av at en nærstående tidligere har hatt med saken å gjøre. Flertallet fant også at det ikke kunne legges til grunn at staten har interesse i et bestemt utfall i den ene eller andre retningen. Av samme grunn kan ikke regjeringsadvokaten ha noen bestemt interesse i hvilket utfall saken får i Høyesterett.

Mindretallet fremhevet juryordningens historiske stilling i norsk straffeprosess, og at saken ikke bare reiser spørsmål om å tilsidesette norsk lovgivning, men om å underkjenne et helt sentralt element i vår straffesaksbehandling. Det ble videre fremhevet at saken, uavhengig av utfall, vil kunne få store konsekvenser for staten og at den derfor står  i en særstilling i forhold til andre saker som reiser spørsmål om våre folkerettslige forpliktelser.