Kjennelser i Høyesterett om krav til begrunnelse ved lagmannsrettens ankenektelse

Høyesterett avsa 4. mars 2010 to kjennelser om hvorvidt lagmannsretten må begrunne sin beslutning om å nekte anke fremmet etter tvisteloven § 36-10 tredje ledd; anke over tingrettens dom i sak om fylkesnemndas vedtak etter barnevernloven.

Avgjørelse    10. mars 2010    👤Beate Kronen

Høyesterett avsa 4. mars 2010 to kjennelser om hvorvidt lagmannsretten må begrunne sin beslutning om å nekte anke fremmet etter tvisteloven § 36-10 tredje ledd; anke over tingrettens dom i sak om fylkesnemndas vedtak etter barnevernloven.

Høyesteretts kjennelse HR-2010-404-A: Fylkesnemnda hadde truffet vedtak om ikke å tilbakeføre omsorgen for foreldrenes fire år gamle datter. Hun hadde vært under barnevernets omsorg og i fosterhjem siden hun ble født. Tingretten stadfestet vedtaket. Lagmannsretten ga ikke samtykke til anken, da ingen av lovens vilkår for å gi slikt samtykke, ble funnet å være til stede.  Foreldrene anket til Høyesterett og mente at det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsrettens beslutning ikke var begrunnet.

Høyesterett kom til at det ikke gjelder en alminnelig begrunnelsesplikt for slike beslutninger. Rt. 2009 side 1118 om at ankenektelser etter tvisteloven § 29-13 skal begrunnes, bygget på avgjørelsen i Rt. 2008 side 1764 om begrunnelsesplikt for ankenektelser etter straffeprosessloven § 321 annet ledd. Bakgrunnen – systembetraktninger og hypotetisk lovgivervilje – kunne ikke overføres på barnevernsakene etter § 36-10 tredje ledd. Bestemmelsen bygger – av hensyn til barna – på ønsket om raskest mulig avslutning av den rettslige prøvingen av saken. Etter grundig prøving i fylkesnemnda og i tingretten skal samtykke til anke bare kunne gis når spesielle, strenge, vilkår er oppfylt. Det er derfor tilstrekkelig at lagmannsretten viser til at ingen av lovens vilkår er oppfylt. Mener derimot lagmannsretten å ha kompetanse til å gi samtykke til å fremme anken, men vil ikke gi slikt samtykke, vil det være best i samsvar med EMK artikkel 6 nr. 1 at dette opplyses. Selve skjønnet behøver ikke begrunnes.

Høyesteretts kjennelse HR-2010-405-A omhandlet samme tema som HR-2010-404-A og Høyesterett viste til denne og kom til at det ikke foreligger en generell plikt til å begrunne avgjørelser etter tvisteloven § 36-10 tredje ledd om ikke å fremme foreldres anke.

Det forelå ikke slike særlige omstendigheter i saken at beslutningen likevel skulle vært begrunnet. Heller ikke en anførsel om at lagmannsretten skulle ha gjengitt de ankende parters anførsler, førte fram.