Foto: Kong Harald/Sølve Sundbø, Det kongelige hoff

Kongen og Grunnloven

Etter Grunnloven er kongens person «hellig», og han kan ikke «lastes, eller anklages». Hva ligger egentlig i disse litt kryptiske formuleringene, og lar de seg forene med et moderne syn på forholdet mellom makt og ansvar?

Artikkel    24. april 2014    👤Arnulf Tverberg

Er formuleringene til hinder for at kongen straffes hvis han skulle medvirke til alvorlige straffbare handlinger? Finnes det fremdeles områder der kongen på egen hånd utøver statsmyndighet?

Redusert makt for kongen

Jeg har tidligere skrevet om styreformen og den reduserte plass kongen rent rettslig har fått i Grunnloven. Som hovedregel kan han ikke selv utøve statsmyndighet. Selv om regjeringen trenger hans formelle medvirkning for å treffe avgjørelser, har han i praksis trådt tilbake fra politikken for lenge siden. I dag er det derfor treffende å si at kongens oppgaver i hovedsak er representative og seremonielle. Da blir det i dagligtale også dekkende å tale om at det er «regjeringen» som har besluttet det ene eller andre, selv om det har vært avholdt formelt statsråd.

Slik kongerollen i dag utøves, ligger det altså begrenset makt i den. En slik mer beskjeden rolle for kongen i styringen av landet er den som, ut fra moderne oppfatninger om forholdet mellom makt og ansvar, best lar seg forene med grunnsetningen i Grunnloven § 5: «Kongens person er hellig. Han kan ikke lastes, eller anklages.»

Begrenset makt, ut fra et mer juridisk ståsted, er ikke til hinder for at kongen og kongehuset spiller en viktig rolle på andre måter. Jeg skal likevel holde meg mest til jussen. Hva ligger egentlig i de litt kryptiske formuleringene i Grunnloven § 5? Og gjelder det unntak fra hovedregelen om at kongen ikke har selvstendig avgjørelsesmyndighet?

«Kongens person er hellig»

At «[k]ongens person er hellig», slik det står i Grunnloven § 5, gir helst assosiasjoner til guddommelighet. I dag er det i stedet mulig å forstå formuleringen utelukkende som en henvisning til kongens ukrenkelighet. Slik tolket flertallet i Gjønnes-utvalget, som utredet stat-kirkereformen, formuleringen i 2006. Dermed så Stortinget ved vedtakelsen av grunnlovsendringene i 2012 ikke noe behov for å endre § 5, selv om kongens og statens bånd til Den norske kirke ble løsnet på flere viktige punkter.

Kongen «kan ikke lastes, eller anklages»

Det følger videre av Grunnloven § 5 at kongen « kan ikke lastes, eller anklages ». Kongen er bundet av de samme lovene som alle oss andre. Dette er et kjernepunkt i det konstitusjonelle – innskrenkede – monarkiet. Han nyter gjennom Grunnloven § 5 likevel såkalt immunitet mot rettsforfølgning: Andre kan ikke holde kongen rettslig ansvarlig på en måte som innebærer at han lastes eller kritiseres. Det gjelder uansett om han opptrer som del av statsmakten eller som privatmann.

I middelalderens Europa var ideen om ansvarsfrihet et ledd i argumentasjonen for at fyrstene ikke hadde sin makt fra kirken, men direkte fra Gud. Tankegangen gjenfinnes i kongelovens konstatering, i artikkel 2, av at den dansk-norske enevoldskongen «ingen anden Hoved og Dommere kjender over sig, enten i geistlige eller verdslige Sager, uden Gud alene».

Det var – og er – likevel også mulig å begrunne ansvarsfriheten uten å trekke inn det guddommelige, slik f.eks. Aschehoug i sin lærebok i statsrett fra slutten av 1800-tallet gjorde ved å peke på «den almindelig udbredte Erkjendelse, at der er større Fare end Fordeel ved at gjøre Statens Overhoved juridisk ansvarlig» (Aschehoug, Norges nuværende statsforfatning, 2. utg. bind I 1891, s. 190). Også i dag ville det nok stride mot manges syn på kongerollen dersom kongen kunne stilles til ansvar på lik linje med enhver annen. Monarkiet vil utvilsomt fungere best så lenge ansvarsfrihetsprinsippet ikke settes på alvorlig prøve.    

Det er likevel ingen grunn til å trekke prinsippet om ansvarsfrihet ut i det absurde. For eksempel skriver Eivind Smith i sin lærebok «Konstitusjonelt demokrati» fra 2012 på s. 250 at «[d]et har visst skjedd flere ganger at fartsbøter har blitt betalt». Om kongen frivillig skulle ønske å gjøre opp for seg i slike tilfeller, er ikke Grunnloven til hinder for det. Monarkiet lider ikke nødvendigvis skade av den grunn. Tilsvarende måtte kongen kunne gjøre opp dersom taket på slottet, som følge av et fryktelig uvær, skulle løsne og føre til skade på en tilfeldig forbipasserende eller en gardist. Det måtte gjelde uansett om han strengt tatt var den som etter vanlig juss var nærmest til å bære ansvaret eller ikke.  

Ansvarsfriheten på prøve

Men hva hvis kongen skulle begå – eller gjennom sin formelle rolle i statsrådet medvirke til – alvorlige straffbare handlinger, for eksempel i en krigssituasjon? Måtte Grunnlovens bestemmelse om ansvarsfrihet fortsatt forstås absolutt? Spørsmålet ble berørt av regjeringen i forbindelse med at Norge i år 2000 sluttet seg til vedtektene for den internasjonale straffedomstolen. Noe endelig svar ble ikke gitt, men det ble pekt på argumenter for en innskrenkende tolking av kongens ansvarsfrihet: « De hensyn som begrunnet den i utgangspunktet absolutte regel i 1814 har ikke nødvendigvis samme gyldighet i dag. Blant annet må det legges vekt på den internasjonale utvikling, … Dersom Kongen skulle begå slike alvorlige forbrytelser vil det kunne reises spørsmål om bruddet på forutsetningene for kongeverdigheten og posisjon var så alvorlig at dette alene ga grunn til å se bort fra ordlyden i § 5.»   (St.prp.nr.24 (1999–2000) kap. 6.)

Kritiske ytringer om kongen

Forbudet mot å «anklage» kongen kan i dagens samfunn heller ikke innebære noen innskrenket adgang for mediene eller andre til å ytre seg kritisk mot kongen. Tidligere så en annerledes på dette. I straffeloven § 101 er kongen, den dag i dag, tilsynelatende gitt et særlig sterkt vern mot ærekrenkelser: «Forøves nogen Ærekrenkelse mod Kongen eller Regenten, straffes den skyldige med Hefte eller Fængsel indtil 5 Aar.» Her må ytringsfrihet til den enkelte likevel gå foran: I forbindelse med revisjonen av ytringsfrihetsparagrafen i Grunnloven § 100 i 2004 uttalte Justisdepartementet: «Vedtakelsen av en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet må etter departementets syn innebære at Grunnloven § 5 ikke får betydning i denne spesielle sammenhengen.» (St.meld.nr.26 (2003–2004) s. 99) Det særlige vernet for kongen er da heller ikke videreført i den nye straffeloven fra 2005.

Avgjørelser som ligger til kongen personlig

Som privatperson kan kongen naturlig nok bestemme selv, som enhver myndig person. Et særlig spørsmål, som jeg kommer tilbake til senere, er kongens religionsfrihet, som er regulert i Grunnloven § 4. Kongen er i dag den eneste her i landet som har en grunnlovfestet forpliktelse til å bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion.

Også på enkelte områder som har en klar side mot det å utøve statsmyndighet, forstås Grunnloven den dag i dag slik at kongen personlig utøver denne myndigheten alene. Det er altså ikke noe krav at regjeringen medvirker til avgjørelsene som treffes. Jeg nevner et par eksempler:  

Etter Grunnloven § 23 kan «Kongen … meddele Ordener til hvem han for godt befinder, til Belønning for udmærkede Fortjenester, der offentligen maa kundgjøres».   I dagens system er det ikke opplagt at denne oppgaven bør ligge til kongen personlig. Bestemmelsen har i nyere tid vært søkt praktisert slik at det ikke skal oppstå politisk eller annen strid om utdeling av ordenen i enkelttilfeller. Dette har ikke helt vært unngått. I 2012 førte tildelingen av kongens fortjenstmedalje i sølv i et tilfelle til en omfattende debatt i media. Saken endte med at tildelingen ble slettet, og det ble vist til at enkelte av mottakerens ytringer, slik de fremsto og ble oppfattet, ikke var forenlige med medaljens formål.  

Etter Grunnloven § 36 kan en «til Norges Krone arveberettiget Prinsesse eller Prins … ei gifte sig uden Kongens Tilladelse». Da kronprins Harald skulle gifte seg i 1968, var det en viss juridisk diskusjon om det var kong Olav personlig, eller om det var Kongen i statsråd – det vil si kongen sammen med regjeringen – som måtte samtykke til kronprinsens ekteskap. Hadde utviklingen løpt fra det synet som ble fulgt da kong Olav giftet seg, nemlig at det var kongen personlig som skulle samtykke? Utfallet ble at dette fortsatt ble sett på som en personlig avgjørelse for kongen, hvor han hadde siste ord. Tilsvarende praksis ble fulgt da kong Harald ga sitt samtykke til kronprins Haakons ekteskap med kronprinsesse Mette Marit. Hva skjer hvis en arveberettiget prins eller prinsesse skulle gifte seg mot kongens vilje? Svaret finnes i Grunnloven § 36 andre ledd: Han eller hun, så vel som etterkommerne, «taber … Retten til Norges Trone». Noen innskrenkning i retten til fritt å velge ektefelle er det altså ikke tale om.

Etter tradisjonen har kongen også en viss rolle å spille i forbindelse med regjeringsskifter, altså et spørsmål som ligger i kjernen av vårt parlamentariske demokrati. Det kommer jeg tilbake til siden.

Foto: Sølve Sundsbø/Det kongelige hoff.